Serieromanens historie i Norge – Del 1

Det handler om sterke kvinner og dramatiske hendelser, om kjærlighet og mystikk. Serieromanene har for lengst inntatt posisjonen som Norges mestselgende sjanger. Elin Brend Johansen, forfatteren bak Alvestad, har tatt et dypdykk ned i sjangeren og skrevet en spennende og lesverdig artikkel om serieromanens historie i Norge. Artikkelen har tidligere stått på trykk i Tidsskriftet Biblioteket (4/2010), og her på bloggen vil vi publisere den i fire deler. God lesning!

”Det skulle være en fortelling som kunne vare et år. Femti ark, et ark om uken. Jeg fikk ti kroner arket og måtte forplikte meg til ikke å forlange noe for senere opplag”, forteller Karen Sundt til Aftenposten i juni 1918. Tusenvis av bøker med hennes navn på permen hadde blitt trykket her til lands, men nå var Karen sliten. Sliten av å skrive, og sliten av den voldsomme debatten som hadde oppstått etter at hun ble innvilget en årlig pensjon på fire hundre kroner fra Stortinget samme år.

Karen Sundt ble født i Farsund, og foruten å være den første kvinnelige dagsavisredaktøren i Norge har hun også blitt stående som en av de første serieromanforfatterne her til lands. Hun debuterte med Eventyr til folket i 1877 og hadde sin romandebut med Bruden i Vaterland i 1883. Flere romaner fulgte, og det som kjennetegnet dem alle var at de handlet om kvinner. Sundt skrev om sterke kvinner, og var opptatt av at bøkene hennes skulle være kvinnefrigjørende. I Heltinnen på Cuba skildret hun for eksempel en kvinne som ledet kampen for å befri øya fra kolonistyret. Men det var også dramatiske og vanskelige kår i bøkene hennes, skjønt pessimismen ikke var enerådende. Det var fullt mulig for en fattig kvinne å bli både rik og lykkelig gift under Sundts penn, og slik ble bøkene hennes en flukt fra hverdagen for mange av hennes lesere. Sundt forpliktet seg overfor sin utgiver til å skrive åtte hundre boksider i året, og for dette fikk hun en lønn på fem hundre kroner. Journalistbakgrunnen preget henne hele tiden; hun gjorde alltid grundige forundersøkelser før hun satte noe på trykk. ”Da jeg skrev om folkelivet her i byen i en stor Kristiania-roman som het Kjærlighedens forvildelser, var jeg rundt om på østkanten og studerte livet riktig grundig”, forklarte hun Aftenpostens journalist.

Rudolf Muus var en annen av de mest solgte og mest leste forfatterne på 1800- og tidlig 1900-tallet. Han var også opptatt av å legge handlingen til Kristiania i sine serieromaner. Den mest kjente utgivelsen hans er Dronningen i Vaterland fra 1895. Muus skrev også om andre historiske epoker og hadde gjerne en stereotyp handling hvor skurkene alltid kom fra underklassen og heltene fra overklassen. Muus skrev under flere pseudonymer og mange av bøkene hans ble utgitt på andre språk som piratutgaver. Man antar at han har solgt millioner av eksemplarer av utgivelsene sine.

Folkets litteratur

Helt fra starten av var underholdningsromanene folkets litteratur. Det er blitt hevdet at mange lærte å lese nettopp på grunn av slike romanhefter. Den mer anerkjente litteraturen var dyr å kjøpe, og ikke noe den stadig voksende arbeiderklassen hadde råd til. Underholdningsromanene kostet derimot bare 10 og 25 øre per hefte, og det hadde mange mulighet til å betale. Og betale gjorde de, uke etter uke, måned etter måned. Forfatterne gjorde sitt beste for å holde kjøpegleden oppe ved å krydre historiene med nervepirrende handling og glødende romantikk. Heftene ble kalt kolportasjeføljetonger, og ble solgt av selgere – såkalte kolportører – som gikk fra dør til dør. Kjøkkenromaner er en annen betegnelse som ble brukt. Etter at serien var ferdig, ble historien ofte utgitt i bokform. Kolportørene ble etter hvert avløst av Narvesen Kioskkompani, og det er trolig her navnet kiosklitteratur stammer fra. I 1915 ble Bladkompaniet etablert, og Rudolf Muus ble en av husdikterne med sine bidrag i bladet Tidsfordriv.

Etter frigjøringen i 1945 ble det tatt til orde for at man nå måtte ta et endelig oppgjør med underholdningsromanene. Både forfattere og stortingsrepresentanter engasjerte seg, og Forfatterforeningen forsøkte sågar å innføre en egen skatt på det man anså som spekulativ og dårlig litteratur. I Gyldendals litterære tidsskrift Vinduet gikk diskusjonen høyt om innholdskontroll, kvotebegrensning og særavgifter. Også avisredaktørene engasjerte seg.

“I denne gjenreisningens tid må folket samle seg om virkelig leseverdige bøker, aviser og tidsskrifter. Det er en skam at slike åndsforlatte produkter skal få flomme ut over landet og forderve det lesende publikums smak”, sto det på lederplass i Arbeiderbladet. I september året etter bemerket en kommentator i Aftenposten at underholdningsromanene ikke var like populære lenger: “Nu er som antydet fenomenet sterkt på retur. Det skyldes vel først og fremst at den virkelige litteratur har nådd en utbredelse som aldri før, og folkets smak i litterær henseende er blitt betydelig mer sikker.” Men underholdningsromanene var ikke på vei bort, de hadde knapt startet sin opptur.

Morgan Kane blir født

Det er 1966. I Oslo beslaglegger politiet Jens Bjørneboes Uten en tråd, og Beatles holder sin siste konsert samtidig som John Lennon proklamerer at gruppen er mer populær enn Jesus. Det er året da Norge skal få sin egen westernhelt. Louis Masterson blir forfatteren kalt, og Uten Nåde er navnet på boken som introduserer oss for denne antihelten. Morgan Kane er Texas Ranger, har et stjerneformet arr på høyre håndbak, trekker på 1/5 sekund, har en umettelig appetitt på kvinner og klare psykopatiske trekk. Kane har allerede figurert i boken Drep for loven, utgitt på Nasjonalforlaget.

Tanken er at serien om Morgan Kane skal bli på ti bøker, hvor Kane dør i den tiende. Slik blir det ikke. Leserne elsker det de får servert, opplaget spretter i været og i 1969 kan Masterson, eller Kjell Hallbing, som er hans egentlige navn, gjøre heltidsforfatter av seg. De ti bøkene skal bli til mange flere.

“Jeg tror folk liker bøkene fordi de kan tro at Kane er et virkelig menneske, i motsetning til overmenneskene man ellers finner i cowboy-bøkene. Dessuten er stilen kjapp, pågående, dramatisk. Det er en del kvinner i dem, og en del sex. En viss realisme, en del detaljer som gjør det hele mer levende, hva slags våpen, klima, geografi, og så videre. Svært mange av bipersonene i bøkene er mennesker som har levd i virkeligheten, og jeg holder meg til kart – og de historiske fakta”, forteller Hallbing til Aftenposten i 1971. Forfatteren røper også at han en gang brukte bare tjue timer på en bok.

Hallbing skrev totalt 81 bøker om Morgan Kane. Bøkene er utgitt i millionopplag og er også blitt oversatt til svensk og engelsk. Mange lesere har i begynnelsen vanskelig for å tro at det er en norsk forfatter som skjuler seg bak pseudonymet Masterson.

“Kane appellerer først og fremst til ungdommen, […] studenter og skoleungdom i 18-19-årsalderen foretrekker Kane”, forteller forlagsdirektør i Bladkompaniet, Finn Arnesen, til Aftenposten. Han påpeker at Hallbing har en egen evne til å skrive dramatiske og meget spennende bøker. “Det er jo det første og største kravet i underholdningslitteratur av denne typen. […] Jeg har for øvrig lyst til å legge til at efter min mening er Kjell Hallbing en forfatter som ganske sikkert kan lage adskillig mer verdifull litteratur enn det han driver med nå. Mange ting i de siste bøkene hans gir løfter om det”, sier Arnesen til avisen.

Da Hallbing døde i 2004 hadde han etter sigende 417 romaner på samvittigheten.

Skrevet av Elin Brend Johansen
Serieromanforfatter og journalist

Neste del av serieromanens historie kommer på bloggen lørdag 2. juli.

Nettressurser:
www.norskeserier.no
http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Norske-romanserier/
www.allerforlag.no

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *