Mandag

Jeg våkner før ringeklokken, stikker bein og armer utenfor dyna, mens jeg betrakter lysspillet i den utvendige persiennen. Det er sol, jeg lengter til høsten hvor det ikke er så varmt om nettene, til frost, tele og løv som faller. Jeg tenker på manuset, på datteren min Christine som lenge har bodd i Skogn, men nå er flyttet hjem igjen, og på hunden min Connie som har fått våteksem. Jeg tenker på samboeren min som skal kjøpe leilighet i Moss. Hvordan blir det å være der og skrive? 

Jeg lager meg en tallerken havregrøt, snart skal jeg til fysioterapeuten. Mens jeg er på Gran, passer på å handle litt til barnebarnet mitt Minken, freser gjennom alle tilbudsstativene med barneklær i størrelse 80 og fyller en hel bærepose! Deretter besøker jeg datteren min Stine Merethe og barnebarnet mitt. Jeg dytter Minken litt på husken, får henne til å le og holder henne inntil meg. Hun er kald på ørene og hendene, høstkald, synes jeg, midt i august. Livet var fint, men tommere før Minken.

Hyttenaboen min er nittitre, jeg har lovet å møte henne og datteren hennes, ordne med snekker til hytta. Jeg får en lang liste på ting som må gjøres, og ringer en jeg kjenner. Han tar på seg jobben. Så dukker pappa opp med et kamera som jeg kjøpte for ham i vår. Det virker ikke lenger, og jeg snur hele huset på hodet for å finne kvitteringen. Uten resultat! Samtidig banker elektrikeren på vinduet, klar for å reparere renseanlegget.  

Jeg vasser i pappesker og gleder meg til Christine kan flytte ned i leiligheten som blir klar i oktober. Nå er det to hunder, en katt og en hamster i huset. Hundene kan ikke være sammen, ikke katten og hamsteren heller, og katten må for Guds skyld ikke slippe ut, for han er stor og vil nok jage de andre seks.

Endelig får jeg satt meg foran pc-en. Planen er klar: Rette to kapitler, skrive sammendrag og tusen ord. Fingrene springer over tastaturet og i hodet ruller filmen som skal bli til bok. Litt senere rusler Connie og jeg ut i skogen – det blir en lang tur hvor jeg knipser bilder og nyter naturen. Vi er to glade jenter i et fantastisk landskap. Solen skinner, enkelte bjørkeblader er blitt gule. Det lukter godt, friskt og vissen sommer.   

Endelig i seng finner jeg frem en historiebok, og gjør research til neste serie. Jeg kommer til å savne Anna og gjengen når Flammedans avsluttes, men jeg begynner allerede å bli glad i de nye aktørene, som maser om at jeg skal skrive mer på historien, selv om det skal bli mange flere bøker i ”Flammedans” – jeg har mange tråder å samle. Når jeg lukker øynene, sovner jeg med en gang. På nattbordet ligger en tykk historiebok, jeg er ganske sliten og veldig tilfreds.

Tirsdag

En hel natt med sammenhengende søvn er ingen selvfølge, men i natt skjedde det. Jeg våkner og blir liggende, prøver å se været mellom persiennebladene, ser skodde langsmed kanten. I løpet av en halvtime ser jeg sol som tvinger seg gjennom det grå. Strålene leker i de små hullene ved persiennetrådene, himmelen blir sakte blå. Lukten av høst smyger seg inn gjennom vindusgløtten, jeg tenker på dagen, på morgendagen og sydenferie i september. Hittil har jeg hatt tre dager ferie, litt lite, mener noen.

Jeg spiser kyllinglår og ristet brød på terrassen, mens jeg leser Aftenposten og Hadeland fra i går. Gammelt nytt er nytt for den som ikke har lest det før, og teen er søtet med Stevia. Jeg gjør litt nødvendig husarbeid og går en halvtimes tur med Connie. Skogen har ennå ikke våknet, duggdråper klamrer seg til gresstrå og blomster, noen steder er det blitt gult, rødt og litt brunt.

Jeg starter pc-en, fyller vannflasken og lukker døren til skrivehulen. På håndtaket henger et skilt med ”Don’t disturb”, men det er ingen i huset som ”skjønner” engelsk, så jeg tror at jeg må kjøpe meg et skilt på norsk.

Det går lett i dag også – jeg skriver fem tusen ord og ligger foran skjemaet. Jeg feirer med jordbær og bringebær. Så går jeg enda en tur med Connie, før jeg reiser til søsteren min. Skravla koker på kjøkkenet hennes, begge har mye å si, begge sier mest, og jeg drikker min andre kopp med te. 

Når jeg går til sengs med historieboken min, kjenner jeg at jeg er takknemlig. For at jeg har hatt en rolig dag, for at jeg har det godt, for at jeg har noen å være glad i, og fordi noen er glad i meg.

Onsdag

Jeg trenger ikke åpne øynene for å vite at det regner ute, og blir liggende ganske lenge å lytte til det sildrende vannet. Tankene går til venninnen min og mannen hennes som skal reise fra Västerås i dag. Jeg tenker på hvor koselig det skal bli å sitte på terrassen og drikke te sammen med henne. Hun er god å snakke med, mannen hennes Kari er finsk, han lager verdens beste grillmat.

Spiser kylling og rundstykke til frokost, enda er det et lår igjen i posen. Jeg elsker kylling! Etter å ha luftet Connie, begynner jeg å skrive. Tenk at jeg er over halvveis på nummer førtisyv! Det kribler i magen når jeg tenker på den nye serien – vil det være noe for leserne mine? Ikke noe er sikkert i dette yrket, men det man kan føle seg trygg på, er at man må ha selvdisiplin og være villig til å ofre en del. Skrivingen er blitt en livsstil, det går knapt en dag uten at jeg sitter ved pc-en, enkelte dager tre timer, andre femten. For å holde stresset i sjakk, mediterer jeg og holder på med yoga. For å holde meg i form prøver jeg å spise riktig, gå turer og trene regelmessig. Det er viktig å være klar i hodet og ha en kropp som tåler å sitte mye.

Jeg rekker å bli ferdig med ”dagsøkten” før søsteren min kommer på besøk. Hun hjelper meg med å lage en liste over hvordan man kan få alle til å hjelpe til med husarbeidet, uten at noen blir sure eller stikker seg unna. Med fire voksne i huset er det greit med en timeplan, og dette er jeg sikker på virker. Hun rekker knapt å komme seg ut av døren, før jeg starter bilen og reiser til Gran med pappas kamera som skal repareres. Med det samme jeg er der, stikker jeg en tur til søsterkirkene. Så sitter jeg i den gode, varme bilen min, ser på de vakre steinbygningene med vindusviskerne på intervall, mens jeg spiser en blandet salat med kylling. Jeg synes at jeg kan se munkene som satte opp kirkene, det har jeg gjort i mange år, selv om det var først i år at det ble oppdaget at det virkelig var munker som bygget dem. 

Jeg tar meg en treningsøkt foran tv-en og rusler en kort tur med Connie, før jeg setter meg med historiebøkene. Det er så mye jeg ikke vet, så mye jeg må lese, før jeg kan begynne å skrive på neste serie. Samtidig ruller ideene i hodet om hvordan det skal bli for Anna og familien hennes fremover. Jeg er kommet så langt i historien at barnehjemmene snart kommer på banen, det blir et følsomt og sterkt tema, og interessant for den som er vil sette seg mer inn i taternes historie.

Før jeg legger meg, krøller jeg meg sammen i sofaen med en kopp kamomillete, og ser på en film sammen med jentene. Hva den handler om får jeg ikke med meg, for jeg dupper i ett sett, og når jeg endelig kommer meg i seng, sovner jeg før jeg får lagt hodet på puten.

Torsdag

Jeg våkner klokken seks. Solstrålene kjemper om å få slippe inn mellom glipene i persiennen. Det er ikke tid for å tenke, jeg må komme meg opp, slik at jeg kan ta imot ”varmepumpemannen”. Han kommer ikke før åtte, men det er mye som skal gjøres innen da.

Snart lukter det varme rundstykker i huset, og jeg pløyer gjennom Aftenposten og Hadeland, drikker te og ser himmelen åpne seg. Været er vakkert, men gradestokken viser bare fem grader! Det er ingen tvil: Høsten er her!

Varmepumpemannen sprayer godlukt inn i pumpene, renser dem for støv, sjekker at alt er i orden. Idet han reiser, hører jeg et smell fra terrassen og oppdager en ganske fortumlet Connie, som har falt ned trappen! Da blir jeg redd! Connie betyr så mye for meg, og jeg blir redd for brudd, indre blødninger og avliving – fantasien er min beste venn og iblant min verste fiende. Og Connie? Hun er glad for ekstra kjærtegn og godbiter.   

Jeg jobber frem til klokken elleve, samtidig konstaterer jeg at husarbeidsopplegget virker. Det er ryddig, ingen har anstrengt seg noe særlig, uten at jeg har gjort alt. 

Stine Merethe skal gifte seg neste år, og nå skal det prøves brudekjoler, hun henter oss klokken elleve. Vi reiser til Lillestrøm, og dette blir en ny opplevelse for meg. Alle kjolene er like fine! Og Stine Merethe er flott i alle! Hun har vanskelig for å bestemme seg, men noen ærlige kommentarer fra mor og søster, gjør at valget faller på en aldeles nydelig kjole. Hun ser ut som en prinsesse, og jeg får tårer i øynene når hun tar på seg sløret. Hun kommer til å bli en vakker brud.

På hjemveien reiser vi innom barnehagen, hvor Minken har møtt frem hver dag i snart en uke. Hun er fortrolig med alle, får vi vite, og hjertet mitt banker ekstra hardt når hun vil opp til meg, og vi holder rundt hverandre. Barnehagetantene er hyggelige, den ene leser bøkene mine. Vi skravler og ler, mens jeg drikker dagens andre kopp te, og det er små barn på alle kanter.

Hjemme igjen setter jeg meg foran pc`n. Anna og følget hennes har vært på besøk i Lillehammer. Nå er de på vei hjem, etter en dramatisk hendelse, og etter å ha blitt jaget av en lensmann. Bjarne og Holger er på fisketur, da de oppdager sigøynergutten Simon, som Bjarne ga juling for noen dager siden. Det betyr at Janusfølget er rett i nærheten! Jeg føler på uhyggestemningen når Bjarne tar med seg broren til leirplassen. Denne natten vil det oppstå hendelser som skal sette sitt preg på Anna og familien hennes. For Simon hater Elias, og Bjarne har ”tråkket sigøynergutten på føttene”. Bak seg har de hvert sitt følge. 

Skrivingen går lett, det er vanskelig å slutte, og når jeg endelig slår av pc-en, er det for å legge meg. Jeg lytter til en cd, og Lilly Bendriss’ behagelige stemme flyter gjennom rommet. Hun ber meg puste, og guider meg gjennom skog, over blomsterenger og opp på et fjell. Som Jesus kan jeg gå på vannet, men det er bare i tankebildene. I virkeligheten har jeg litt vannskrekk og svømmer som en svane. Med hodet høyt hevet over vannet.

Fredag

Denne natten har vært full av drømmer som ikke vil slippe taket. Jeg registrerer sol utenfor vinduet. To dager på rappen er ikke verst. Jeg står opp, kikker på tavlen med dagens gjøremål – i dag skal jeg vaske badet, men ikke lage middag, ikke vaske kjøkkenbenker og putte i oppvaskmaskinen. Det er jentenes oppgaver, og jeg har fri.

Jeg skriver en god del, før jeg reiser til Gran for å møte noen venninner. Vi kjøper bryllupspresang til enda en venninne, og spiser lunsj sammen. Jeg bestiller en kyllingsalat, får jo aldri nok av kylling. Skravla går, det er ikke måte på hvor mye man skal fortelle i løpet av noen fattige minutter. Jeg nyter å være sammen med dem, mens jeg kikker på folk som rusler i gatene. De fleste har på seg jakke, jeg tenker nok en gang på gjesten som kommer en gang i året – høsten. Når vi skilles handler jeg for mamma, finner topper, bukser og voksduk terrassebordet. Deretter besøker jeg dem, koser meg med å se hvor glad mamma blir for klærne og duken. Slikt gir energi og får kjærligheten til å blomstre.

Hjemme igjen jobber jeg i noen timer, mens den tredje datteren min, Iselin, kokkelerer og slipper lukten av taco løs i huset.

Lørdag

Sol og ganske varmt, konstaterer jeg idet jeg snur meg mot vinduet og persiennen. Jeg spiser frokost og jobber litt, før kjæresten min Roar, Connie og jeg reiser til Nysetergruvene. Mye av handlingen i ”Barn under månen” er lagt her, og nå rusler vi omkring på gruveområdet, mens tankene mine spinner rundt serien som ble avsluttet for fem år siden. Den handlet om mellomkrigstiden og andre verdenskrig, hovedsakelig på Hadeland. Jeg ser for meg oldeforelderne mine Maren og Günther, som er hovedpersonene i serien. Jeg smiler ved tanken på Poker-Johan som er et økonomisk geni, og hvordan tyskerne møtte motstand fra Hadelendingene. Det fantes mange modige i bygda den gangen, det gjør det sikkert nå også. Jeg trekker pusten i stolthet og glede, og i 2013 blir det musikal.

Når jeg kommer hjem, kjører jeg Iselin til Lunner, hvor hun skal ri Vingur, en islandshest som kanskje skal flytte inn i stallen vår. Islandshestene får norrøne navn etter gemytt og utseende – Vingur har hvite vinger bakerst på ryggen. Jeg venter i bilen, leser historie og skriver et par sider på manus. Døren står oppe, en ku rauter, gress og blomsterdufter smyger seg inn, og jeg kan høre en svak rasling fra epletrærnes blader, hvor frukten henger gul og nesten moden.

Hjemme igjen fortsetter jeg å skrive. Jeg ligger fortsatt foran skjemaet og vil levere et par måneder før fristens utløp. I dag skriver jeg om Annas reise videre, til Gausdal og over i fjellet. Det er tungt for hestene, Anna lengter til Tønset, men har ikke tenkt å bli lenge. Om hun vil møte motstand fra skolelærer Knudsen når hun forteller om planene sine, gjenstår å se. For ikke engang jeg vet hva som vil hende, det kommer til meg underveis.

Som siste post denne dagen, går Roar og jeg til venninnen min fra Sverige. Vi får hver vår nygrillede maiskolbe, jeg drikker te, Roar øl, mens vi snakker om alt og ingenting. Jeg lytter for det meste, legger merke til hvor engasjerte de er, fakter og ansiktsuttrykk. I løpet av tiden vi er der, dukker det frem en ny person i Flammedans’ persongalleri.

Dagen har vært fin, og etter å ha lagt meg, rekker jeg så vidt å sette på en meditasjons-cd før søvnen legger armene om meg og hvisker god natt.

Søndag

Det drypper og renner utenfor vinduet, en lamunge breker, moren svarer og det ringler i bjeller. Lite vet de om det som venter, etter et eventyrlig opphold i et gedigent matfat, slaktes de fleste til høsten.

Som vanlig leser jeg avisen, mens jeg spiser frokost og drikker te. Nyhetene er ennå ikke ferdig med Regjeringskvartalet og Utøya. Det er ikke jeg heller, og blir det nok aldri. Den fryktelige hendelsen forandret livet mitt, medmenneskelighet fikk en annen betydning og sorg er noe man deler. Når jeg lukker avisen, er jeg tyngre til sinns, men vet at det blir lettere, bare jeg kommer skikkelig i gang med dagen.  

Iselin og jeg reiser til Grua stasjon for å hente en jente hun er blitt kjent med på hest.no. De har ikke hilst på hverandre før, men praten går lett. Samtalen handler om hest. Jeg kjører dem til Lunner, hvor de skal ri, og jobber i bilen, til rideturen er over. Akkurat som i går, men likevel forskjellig, for i manuset får en ung mann kniven mot strupen og tvinges ut i Gudbrandsdalslågen. Hvordan det går med ham, vil jeg snart få vite.  

Når jeg kommer hjem, jobber jeg enda litt, før Roar og jeg reiser ned til Stine Merethe, Minken og Thor. Minken sover, men så fort hun åpner øynene, er jeg der og løfter henne opp til meg. Hun sitter på fanget mitt lenge, med smokk, koseklut og trette øyne. Litt senere springer hun omkring og gjør seg til, så vi blir krokete av latter. Når vi skal reise, klamrer hun seg til meg og gråter. Jeg vet ikke om hun vil at jeg skal bli eller om hun vil bli med meg, men hjertet mitt blir mykt og klumpen vokser i halsen. Når døren lukkes, savner jeg henne allerede.

I dag er det min tur til å lage middag, og jeg legger mer kjærlighet i matlagingen enn jeg har gjort på lenge. For denne uken har vi delt arbeidsoppgavene i huset, og jeg synes livet er lyst og lett som en blondegardin i lek med vinden.

Før jeg legger meg, leser jeg gjennom bloggposten jeg har skrevet. Jammen ble den lang, men så har det skjedd mye, i hvert fall falt det mange tanker ned på tastaturet. I morgen starter en ny uke. Jeg håper den blir fin – for oss alle.