Hvorfor skriver egentlig serieforfatterne våre? Hva inspirerer dem, og hvor og hvordan jobber de? Jane Mysen er forfatteren bak ”Flammedans“, og her gir hun deg et lite innblikk i sitt forfatterskap!

Fra det øyeblikket jeg lærte å lese, slukte jeg alt mellom to permer. At jeg skulle bli forfatter har jeg liksom alltid visst, og jeg merket allerede på skolen at jeg hadde skrivetalent. Stilene mine ble ofte lest høyt og jeg husker at jeg var stolt og litt flau – alt på en gang.

Fantasien har det aldri skortet på, og da jeg begynte å skrive på en serie, var det ikke noe merkelig i det. Jeg har alltid hatt det med å strekke meg høyt, elsker utfordringer og er sikker på at jeg kan greie det meste. Min første dukkegenser strikket jeg da jeg var syv, og den var full av mønster og ”lus”. Mitt første broderi hadde så små sting at jeg nesten ikke så dem og ble til en hel pute – slik har jeg holdt på hele livet. Det sier seg selv at hvis jeg skulle skrive, måtte det bli langt og mye.

Jeg er så heldig å finne inspirasjon i alt som skjer, i selve livet. Før skrev jeg til alle døgnets tider, men med årene har jeg funnet ut at det er best for meg å skrive fra morgenen av. Da er tankene ”rene” – det er ikke så mye annet som forstyrrer.

 Menneskene som dukker opp i bøkene mine er virkelige for meg. Jeg gråter og ler sammen med dem, hører stemmene og kjenner følelsene deres i kroppen. Det er mye som skal bearbeides gjennom utallige bøker og skrivetimer.

Hvorfor jeg skriver? Jeg elsker å skrive. Det er noe som presser på innenfra og vil ut – det er umulig å stanse det.

Nå skriver jeg om sognepresten på Tønset og fosterdatteren hans, som ikke er småjente lenger, og har født barnet hans i smug. Ryktene går, og Anna havner midt oppi det hele. Kanskje klarer hun å ordne opp, denne gangen også? Eller kanskje ikke? Og stemmer det, alt det som blir sagt om ham og Maria?

Så er det den nye drengen på Øvre Garmo. En underlig og sammensatt fyr, som har mørke hemmeligheter han ikke ønsker å dele med noen. Men Elias lar seg ikke stanse, og når han endelig finner ut av hva som skjuler seg i drengens fortid, angrer han på at han ikke lot den ondsinnede mannen være.   

Manuset roper, jeg må fortsette å skrive, men først vil jeg ønske dere alle en god vinter – må dagene bli fine!

Gode tanker fra Jane