Når jeg nærmer meg slutten på en serie, kommer det oftest ideer til en ny serie fram. Egentlig bare som små notater jeg skribler ned i en notatbok. Men med Gullburet var det litt annerledes.
I alle år har jeg hatt lyst til å skrive en serie fra væreiergården i Storvågan. Kanskje fra jeg var liten jente og drømte om å skrive bøker? Interessen fra gamle dager og skriving har ligget i meg hele livet. Men hva historien fra væreiergården skulle handle om, visste jeg ikke. Muligens fordi jeg har hatt så mange andre fortellinger som ville ut først?
Jeg har vært inne og sett i denne flotte væreieren flerfoldige ganger. Både som liten og som voksen. Naturligvis måtte det bo en væreier der. Han som eide både «hav og land». Nessekongen ble han også omtalt som. Den rikeste i hele Lofoten og med samme makt som både lensmann og prest på den tiden. Han lånte ut penger, sørget for rorbuer til fiskerne om vinteren, eide krambua og mye mer. Men han krevde også mye tilbake.
Men hva med de andre, grublet jeg videre. Han kunne jo ikke bo der alene, og hva med selve historien?
En gang jeg var i Lofoten, tok jeg enda en tur til væreiergården. Det var utenfor sesong, og jeg var helt alene i det store huset. Der vandret jeg gjennom kjøkken, ganger, soverom og tre flotte stuer. Da jeg ruslet ut av den siste, stanset jeg ved trappefoten ute i gangen og tittet opp. Og der og da kom historien til meg. Jeg skal ikke si at jeg fikk musikk og stemmer i hodet, men jeg så det hele for meg.
Det var vinter, væreierens familie hadde et flott selskap med selebre gjester. Lysene blafret i kandelabrene av sølv. Det klinket i krystallglass og blinket i sølvbestikk. Det knitret i silkekjoler og herrene røkte sigar. En svak duft av rosevann fra kvinnene blandet seg i alt det andre. Det var latter og hygge.
Så var festen over, gjestene dro hjem, familien gikk til seng og bare én tjenestepike var igjen for å ta et siste overblikk. Marika het hun, beste jeg meg for der og da, og så henne så tydelig for meg. Hun sto ved trappefoten der jeg sto. Hun hørte en opphetet diskusjon der oppe i mørket og deretter skjer det fatale. Det som skulle prege Marika og være den røde tråden gjennom serien.
Jeg kunne ikke komme meg fort nok hjem til notatbok og PC for å starte på serien. Og tittelen var klar. Den måtte hete Gullburet.
Varmt, underfundig og spennende: Endelig er Trine Angelsen tilbake med en ny romanserie. Gullburet er hennes femte!
Storvaagen, Lofoten, 1871:
Sytten år gamle Marika bor sammen med moren og er fintaus hos væreierfamilien. En sen vinterkveld blir hun vitne til at husets frue faller ned trappen etter en opphetet krangel med sin mann, og det ender på verst tenkelige vis. Marika blir oppdaget, og han vet at hun vet. Dette blir en tyngende hemmelighet og en overhengende trussel for Marika i tiden som kommer, og livet i væreiergården blir aldri det samme igjen ..
Bli abonnent og få første bok i abonnementet GRATIS!
