Sommeren 1954 blir feriekolonien på Tangholmen ikke bare belemret med et «gyselig oransje telt», men også stedets første lemmehytte. Men hva var egentlig disse lemmehyttene, og fortjente de å ha et så dårlig rykte?

Lemmehyttene oppsto som et ledd i at arbeiderklassen fikk mer ferie og fritid. I 1936 ble det lovfestet 9 dagers betalt ferie, utvidet til 3 uker i 1947 og 4 uker i 1964. I Oslo-området ble det populært å reise ut til øyene for rekreasjon, frisk luft, sol og bad. En slags feriekoloni for hele familien, kan man si.

Å bygge seg egen hytte var både dyrt og vanskelig, men å bo i telt en hel sommer kunne bli vel primitivt. Lemmehyttene ble det perfekte kompromiss, både økonomisk og som et smutthull i regelverket. Lemmehyttene dukket nemlig opp på bynære, kommunale friområder hvor hyttebygging ikke var tillatt. Forbudet ble unngått ved å sette opp en sammenleggbar hytte. Veggene besto av lemmer som på høsten ble demontert og pakket ned sammen med innboet. Til våren dukket hyttene opp igjen.

Hyttene var ikke større enn 15 kvadratmeter, men inneholdt soveplasser til hele familien (og gjerne gjester også), primus, kjøkken med benkeplate og støpte jordkjellere. Det var gardiner i vinduene og matter på gulvene. Vann eller strøm fantes ikke i hyttene. Maten ble inntatt utendørs og kroppsvask måtte gjøres i fjorden.

Lemmehyttene var ofte tema i avisene. I arbeideravisene ble som regel ferieformen hyllet som koselig og kreativ, mens i mer konservative aviser var fokuset at de ferierende tok seg til rette på friområder til fortrengsel for båtfolk og fastboende, at dette upolerte ferielivet tiltrakk byens løse fugler og at det beviselig ble konsumert store mengder øl i løpet av en sommer.

Det er nok de sistnevnte aviser som Eva har lest, ettersom hun med forarget blikk betrakter Tangholmens første lemmehytte og frykter at dette bare er begynnelsen …