I bok 4 av Feriekolonien går Ragnhild og venninnene på en helt ny kinofilm – Troll i ord. Filmen er et lystspill med stjernespekket rolleliste. Handlingen finner sted på et høyfjellshotell like før påske. En ung dame er forfulgt av uhell etter hun mistet sin vott etter et opphold i den norske fjellheimen og hennes overtroiske onkel mener uhellene ikke vil opphøre før votten er funnet igjen. Komedien ble en klassiker, men ga også liv til en enda større klassiker – nemlig mariusgenseren!

Alpinisten og krigshelten Marius Eriksen spiller skitrener i filmen. Han og flere av de andre skuespillerne har på seg varianter av genseren og bytter genser nesten mellom hver scene. Mønsteret fikk dermed mye oppmerksomhet og ble svært ettertraktet etter filmens premiere.

I kjølvannet oppsto også en konflikt om hvem som egentlig designet, og dermed satt med rettighetene, til det populære strikkemønsteret.

Alle strikkegenserne som ble brukt i filmen var designet av Unn Søiland Dale, som allerede var et kjent navn innen strikkedesign. Marius Eriksens mor, Bitten Eriksen, var også strikkedesigner og solgte flere av sine håndstrikkmodeller i familiens sportsforretning. Hun hevdet å ha laget flere varianter av mariusmønsteret allerede på 1920-tallet. Dette skapte en livslang strid mellom Unn Søiland Dale og Bitten Eriksen, hvor gamle familiebilder skulle gi sistnevnte rett i at hun hadde strikket dette mønsteret først.

Begge damene hadde latt seg inspirere av gamle og tradisjonelle mønsterborder og satt disse sammen på en ny måte. Dette resulterte i nesten like gensere. Det avgjørende ble imidlertid at Unn Søiland Dale var den som solgte mønsteret til Sandnes Uldvarefabrik og dermed sikret seg rettighetene til Marius som registrert varemerke. Det får bli et åpent spørsmål om det er riktig at noen får eierskap til en bestemt rekkefølge av mønsterborder som ellers er allemannseie. I dagens strikkemiljø er denne tematikken fremdeles betent.

En kuriositet i historien om mariusgenseren er at designeren solgte oppskriften til spinneriet for 100 kroner, mens Marius Eriksen fikk 300 kroner for å være fotomodell på oppskriftsheftet. Oppskriften kostet 30 øre i 1954.

Ragnhild lar seg også friste til å kjøpe oppskriften og hesper med Ess-garn i blått, hvitt og rødt, enda hun vet at hennes håndarbeidsevner er begrensende. Mon tro om det likevel kommer en mariusgenser av pinnene hennes til slutt?