Første bok i Familien på Villa Solgry endte vanvittig spennende! Gleder du deg til å lese bok 2, som kommer i salg 22. juli? Her kan du lese de to første kapitlene!

Kapittel 1

Fredrikstad, juni 1927

– Det brenner i atelieret! Vi må komme oss ut herfra! ropte Fiona.

Håkon hørte redselen i søsterens stemme og møtte det forskremte blikket hennes. Den knitrende lyden i underetasjen, lukten av røyk, det var ingen tvil om hva som var på ferde. Av en eller annen grunn hadde det begynt å brenne der inne. Og det mens sommerfesten på Villa Solgry gikk sin gang utenfor. De kunne høre musikken fra orkesteret og de festglade stemmene.

Håkon møtte Annis øyne, som var store av sjokk og frykt, og han forsøkte å tenke klart. De hadde hørt en kvinnestemme rope på hjelp innenfor døren bak det røde forhenget. Han kunne ikke la henne i stikken, han måtte forsøke å hjelpe henne.

– Vi må komme oss ut! ropte Fiona og dro ham i armen, men Håkon ignorerte henne og rev hardt i døren, forsøkte med alt han hadde av krefter å åpne den. Kastet seg mot den, men uten hell. Han var ikke sterk nok.

De hørte nok et rop fra den andre siden, og Anni gjorde store øyne. Håkon tenkte fortvilet på hva de kunne gjøre. Snart ville røyken stige opp, sammen med flammene. De var i stor fare, og måtte komme seg ut snarest.

Men hva med denne kvinnen?
Hvem var hun?

En tanke slo ned i ham. Det kunne vel ikke være Dina?

Det hastet med å komme seg ut, men Håkon visste at han ikke bare kunne snu ryggen til og gå.

– Hva skal vi gjøre? spurte Håkon. Han kjente seg desperat nå.

– Det er ingen nøkkelhull i døren, så den kan jo ikke være låst, sa Anni.

– Likevel går den ikke opp.

De hørte et stønn fra Fiona. – Vi kan ikke bli her, vi kommer til å brenne inne. Jeg løper ut! sa hun og snudde om.

– Skynd deg etter Fiona, sa Håkon til Anni.

– Men jeg kan ikke gå fra deg! Hva om vi legger oss inntil døren begge to, og dytter til med all kraft vi har?

Håkon nikket, og så ropte han: – Jeg teller til tre, og så kommer vi til å dytte til døren alt vi kan, så dra til deg døren så hardt du kan samtidig! ropte han til kvinnen.

– Ja, svarte kvinnen.

– En, to, tre, sa Håkon.

Både han og Anni la seg inntil døren og dyttet alt de kunne.

– Døren går opp, sa Anni. Stemmen var hektisk. Håkon kjente hvordan døren ga etter, og rommet bak forhenget åpenbarte seg. Like etter så han kvinnen, som vaklet bakover da døren gikk opp.

– Hvem er du? spurte han og så seg rundt. Det fantes et vindu i rommet, som vendte ut mot elven, og litt av hagen. Midt i rommet sto det en dobbeltseng med et rødt sengetrekk over. Og ved siden av den sto det altså en kvinne. Han visste at han aldri hadde sett henne før.

– Hva gjør du her? spurte Håkon på nytt og tok to skritt nærmere henne. Det lyse håret hang løst nedover skuldrene, og hun hadde på seg en tynn sommerkjole. Eller var det en nattkjole? Han var jammen ikke sikker. Han forsøkte å tenke på om det kunne være en av kvinnene på maleriene der nede, men trodde ikke at hun var på noen av dem. Da ville han kanskje ha kjent henne igjen.

– Jeg … Hun tidde. – Det spiller ingen rolle hvem jeg er, få meg bare ut herfra!

– Men hva gjør du her egentlig? Hvem har tatt deg med hit?

– Det spiller ingen rolle, vi må ut! Det brenner!

– Hun har rett, sa Anni. Hun stirret på kvinnen med store øyne. – Vi må komme oss ut før det er for sent. Hun løp bort til vinduet og kikket ut. Håkon så at hun forsøkte å få det opp, men akkurat som med døren for litt siden virket det umulig.

– Vi må ta trappen, sa Håkon. – Kom!

Kvinnen skulle til å si noe da de hørte et fryktelig brak og et skrik nedenfra. Det var Fiona som skrek, og skriket hennes gikk gjennom marg og bein.

Kapittel 2

Ellinor sto nede ved brygga sammen med Sigve. Kvelden var mild og vakker, og det gjorde godt med den friske luften. Det var fint å få en pause fra den varme ballsalen. Hun hadde danset til hun var varm og rød i kinnene. Men hun skulle gjerne ha pratet mer med Jakob, for det var så mye hun ville spørre ham om. Fortsatt kunne hun ikke fatte at det var med Jakob Cecilie hadde hatt et kjærlighetsforhold, men at han likevel ikke var Annis far.

– Du virker trist, sa Sigve og holdt henne litt ut fra seg. – Kan du fortelle meg hvorfor?

Blikket hans mønstret henne. Øynene hans var alvorlige, og hun innbilte seg at det var omsorg hun så i dem. Hun tenkte på denne gåten som hun forsøkte å løse, og at hun nå var kommet et skritt nærmere sannheten. Hun skulle veldig gjerne ha involvert ham i dette også.

– Jeg tenker på min søster. Jeg savner henne, sa Ellinor og trakk seg unna favntaket hans. Det kunne misforstås om noen så dem, og det ville hun ikke.

– Det forstår jeg godt, for jeg savner Dina. Han fanget en hårlokk og la den bak øret hennes. Hun kjente de varme fingertuppene mot huden. – Men forskjellen er at jeg ikke vet hva som har skjedd med min søster, hun kan fortsatt være i live. Jeg har fremdeles et håp, mens du vet at din søster aldri vil komme tilbake. Det må være fryktelig tungt.

Ellinor svelget. – Ja, det er tungt. Det er så definitivt, jeg har bare minnene igjen. Men det må jo være grusomt for deg og familien din også, ikke å vite hva som har skjedd med din søster. Så mange ubesvarte spørsmål …

Sigve nikket. – Det er sant. Det er ikke lett.

Det er nå jeg har sjansen, tenkte hun. Det var nå hun kunne spørre og grave litt, nå som hun hadde ham på tomannshånd. Lettere bedugget var han også. Selv om han på ingen måte var overstadig beruset, ville kanskje tungebåndet hans være litt løsere akkurat i kveld.

Men fordi Jakob hadde sagt at de delte en hemmelighet, og at de sammen skulle finne ut av dette, lot hun være. Og så tenkte hun på det hun hadde hørt, om at ikke alt var som det skulle på Villa Solgry, og at det ikke var alle der hun kunne stole på.

Kunne hun stole på Sigve? Og stolte hun egentlig på Jakob?

– Dette er en vellykket sommerfest, sa hun i stedet.

– Ja, fortsatt ingen skandaler i sikte. Sigve humret.

– Pleier det å være noen skandaler, da?

– Vel, en og annen. Noen som kysser noen de ikke skal kysse. Noen som havner i det høye gresset bak hagen. Slike ting. Han så ertende på henne, og Ellinor hadde vanskelig for å skjønne om han tullet eller ikke.

Hun så mot atelieret til Reidar Linde, det røde huset som lå så vakkert til på eiendommen. Elven rant forbi rett utenfor, og på skrått nedenfor lå brygga, der båten til familien Linde lå fortøyd. Atelieret var et koselig lite hus, med hvite karmer og hvitt stakittgjerde rundt verandaen. Hun håpet at hun en gang fikk muligheten til å gå inn og ta en titt.

Da med ett så hun et lysglimt flerre mot vinduene i atelieret. Ellinor sperret opp øynene. – Sigve, snu deg og se! sa hun oppskjørtet. – Det ser ut som det brenner!

Sigve snudde seg mot atelieret og kom med et utrop. – Ja, visst pokker brenner det! Fars atelier står i lys lue!

Sigve løp fra henne og bort til menneskene som sto utenfor hoveddøren til Villa Solgry.

Ellinor sto som paralysert og så opp på det røde huset. Og mens hun sto der, fanget øynene hennes opp noe annet. Hun løftet blikket og så opp mot andre etasje og vinduet der oppe. Og med ett var det som om blodet frøs til is i årene hennes. Ansiktet i vinduet var et hun kjente godt.

Det var Anni som sto der og så desperat forsøkte å åpne vinduet.