5. august lanserer vi en ny serie av Frid Ingulstad! Frid er aller mest kjent for serien Sønnavind, men hun har også utgitt flere romaner om medrivende og dramatiske hendelser i norsk historie. Nå får du tolv av disse samlet i én serie!

De tolv frittstående romanene i Frids historiske tar alle utgangspunkt i faktiske hendelser og gåtefulle sagn fra vårt langstrakte land. Du får blant annet lese om heksebrenning, svartedauden og andre mørke og dramatiske kapitler i norsk historie. Frid skriver hjertevarmt og fengslende om umulig kjærlighet, lidenskap og drifter, skyld, skam og sterke følelser.

INNELÅST I NIDAROSDOMEN
Første bok i Frids historiske er Munken. Mange har hørt om – og noen har faktisk møtt – munken som går igjen i Nidarosdomen. Men hva er egentlig historien bak dette merkelige fenomenet? Munken er Frids bidrag til gåtens løsning!

I håp om å selv oppleve spøkelset, ble Frid innelåst i Nidarosdomen en mørk natt mens hun skrev på Munken, og i bokens innledning, som du kan lese under, forteller hun om den skremmende opplevelsen. Grøss og gru!

Frids forord i Munken, første bok i Frids historiske

Alt som barn hørte jeg om Munken som sies å gå igjen i Nidarosdomen, og spennende historiske hendelser pleier å gi meg lyst til å skrive – fortelle på min måte, skrive en roman.

Min mor fortalte at hennes religionslærer Jens Gleditsch, som senere ble biskop i Nidaros, og hans kone, som var synsk, og hadde sett Munken. I 1960- årene sto det mye om Munken i avisene, og journalister kom helt fra USA i håp om å få et glimt av gjenferdet. Lektor Medbøe, professor i musikk, hadde hørt orgelmusikk uten at noen satt på orgelkrakken Han tidsbestemte musikken til Perotin, som var tilknyttet Notre Dame i Paris på 1200-tallet. Den som lette etter Munken hadde altså en tidsepoke å holde seg til. Men hvorfor gikk han igjen mange hundre år etter sin død? Hvilken dramatisk død førte til at han ikke fikk fred?

I håp om å finne et svar, begynte jeg å skrive en middelalderroman med handling fra Trondheim på 1200-tallet. Mellom konge og kirke var det åpen strid, og biskopen måtte rømme landet. Jeg leste alt jeg kom over av faktastoff, og jeg leste utallige historier skrevet av folk som hadde sett eller hørt Munken.

Til slutt dro jeg til Trondheim, der jeg ble kjent med en treskjærer, Oliver Klevsve, som hadde arbeidet i Nidarosdomen i mange år. Han hadde sett Munken flere ganger, og var glad for at jeg ville finne ut noe om dette mysteriet. En mørk vinterdag gikk jeg inn i den gigantiske katedralen og satte meg i en mørk krok mens noen hadde menighetsmøte like i nærheten. Plutselig kom en mann bort til og meg og beklaget at de skulle stenge kirken, og at jeg ikke kunne være der lenger. Jeg tagg og ba, og til slutt gikk han for å spørre en overordnet. De ble enige om at jeg skulle få sitte der på én betingelse; av sikkerhetsmessige grunner måtte de låse meg inne! Jeg var lykkelig.

Først da jeg hørte sistemann forlate kirken og hørte den digre nøkkelen bli vridd om på utsiden, forsto jeg hva jeg hadde gjort. Jeg var innestengt, en helt mørk vinterdag, uten noen mulighet til å komme meg ut eller varsle noen! Dette var i 1990 – før mobiltelefonens tid. Tenk om alle historiene hadde et snev av sannhet? At det virkelig var noe uforklarlig som foregikk her inne? Jeg ble stiv av skrekk. Frykten satte seg som smerter i armen. Hvis Munken viser seg, dør jeg av skrekk, husker jeg at jeg tenkte.

Men merkelig nok forlot frykten meg etter en stund, og med en følelse av andektighet beveget jeg meg langsomt opp til oktogonen, det åttekantede høyalteret, satte meg ned og begynte å skrive med blyant. Aldri i mitt liv har jeg vært så inspirert som den dagen! Jeg skrev og skrev, time etter time, uten å merke sult eller kulde og uten å skjenke gjengangeren en tanke. Jeg var fullstendig oppslukt av å skrive om den unge munken Audun fra Nidarholm kloster og hans store, uoppnåelige kjærlighet til Donna, steinhuggermesterens datter. Da en mann fra menigheten kom og låste meg ut ved kveldstider, var jeg skuffet. Jeg kunne godt ha sittet der enda lenger.

Dagen etter var jeg nødt til å dra hjem. Jeg fortsatte å skrive på toget, hele veien fra Trondheim til Oslo, og da toget stanset på Østbanen hadde jeg bare ett kapittel igjen. Jeg husker at det satt en eldre mann ved siden av meg på toget. Han så på meg med nysgjerrig blikk. Han forsto nok ikke hvordan det gikk an å skrive non stop i åtte timer.

Ennå visste jeg ikke hvordan boken skulle ende. Neste kveld var jeg med min mor i en 90-årsdag og kom i snakk med en russisk dame, gift med en nordmann. Da hun hørte at jeg nettopp var kommet hjem fra Trondheim, så hun meg inn i øynene og spurte alvorlig: «Så du Munken?» Hun visste ingen ting om meg eller hvorfor jeg hadde vært der. Deretter la hun til: «Hvis du ønsker å vite hvordan Munken døde, kan du kontakte min manns kusine. Hun er synsk.» Neste dag traff jeg den synske, og hun fortalte meg hva hun hadde opplevd. Det ble slutten på min roman, men hva som virkelig skjedde i Nidarosdomen på 1200-tallet får vi aldri vite.

Det jeg for øvrig har merket meg etter at boken kom ut, er hvor fascinert folk er av alt det mystiske, alt det mellom himmel og jord som vi ikke kan forklare. Den dag i dag – flere tiår senere – er det flere som spør meg om boken, og andre som ønsker å fortelle hva de selv har opplevd i vår storslagne katedral.

Frid Ingulstad