DE FREMMEDE av May Lis Ruus har vært en stor suksess på lydbok – nå kommer historien endelig i pocket!

Det utrolige dramaet fra virkeligheten fortelles over to bøker: Første del utgis 14. oktober 2022, mens bok 2 utkommer 18. november 2022.

Historien om skipet full av tyske emigranter, som etter en dramatisk seilas havner i Bergen, er så spektakulær at den virker ufattelig!

Les mer om serien og kjøp bøkene.

Utdrag fra Reisen, bok 1 av 2 i De fremmede

De Zee Ploeg var et stort skip, med tre master og uendelig mye tau og taustiger. Hedda håpet at ikke Albert måtte klatre i dem, for det var langt opp til toppen av den største masten. Bakerst var skipet høyt og smalt, og fremst var det bredt. Det lignet virkelig en plog.

Fra der Hedda sto, kunne hun se flere dekk, og det var folk på alle.

Under det hollandske flagget akter stod en mann ved roret. Han virket ung, i midten av tyveårene. Men alle sjøfolkene var på noenlunde samme alder. Det var ikke uvanlig, visste Hedda. Mange dro til sjøs allerede som unggutter, helt ned i syvårsalderen, hadde Albert fortalt henne. Og de var erfarne lenge før de fylte tredve. Hun måtte stole på at de kunne klare å føre skipet trygt over havet.

En kraftig kar med skitten skjorte vinket passasjerene fremover. «Dekkspassasjerer går inn døren der og ned trappen. Lasterommet er deres hjem de neste ti–tolv ukene.»

«Ta din egen reisekiste, Hedda.»

Flemming dyttet den mot henne, og hun tok imot. Den var tung, men hadde håndtak i jern på hver side, så hun fikk et godt grep.

«Gå foran, Judith,» sa hun og ventet til lillesøsteren tok tak i repene som fungerte som gelender på landgangen. Den var bred, og virket trygg nok.

Da de hadde kommet seg om bord, så Hedda Maike.

«Vi ble bekymret for dere. Hvorfor tok det så lang tid?»

Hedda bare ristet på hodet. Forklaringen fikk vente.

«Vi skal denne veien. Vi er dekkspassasjerer. Den gemene hop,» la Maike til og ristet på hodet. «Herr Eberhard bare forlot Adelheid, som ville vente på dere. Og den …» Hun himlet med øynene. «… fjotten Peter fulgte etter faren, i stedet for å ta seg av Adelheid.»

«Gi deg, Maike,» skjente Hedda.

De fulgte anvisningene fra mannskapet og gikk over dekket. En stor lasteluke var åpen. Nedenunder kunne Hedda se mange mennesker.

«Dekkspassasjerer, inn døren der!» ropte mannen og veivet utålmodig med hånden, så de skulle skynde seg. «Dere skal nedenunder. Gå!»

Da Hedda steg innenfor, gikk det noen øyeblikk før øynene vennet seg til mørket.

Alle stemmene der nede i mørket lød som en hissig bisverm. Høye rop overdøvet summingen.

«Dere som er nye, bare finn dere en plass,» hørtes en dyp mannsstemme.

Hedda merket ikke engang at reisekisten hun hadde i armene føltes tyngre og tyngre. Midt i trappen ned til passasjerenes dekk stanset hun.

«Hva er det?» spurte Maike bak henne.

Hedda tok et trinn til, men fortsatte å stirre. Hun visste ikke helt hva hun hadde sett for seg, men neppe dette. Ikke et lasterom som opprinnelig var ment for tønner og sekker, og som nå skulle frakte mennesker. Hun hadde trodd at det skulle være køyer til alle. Noen veggbygde, og ellers hengekøyer. Gjerne tett i tett. Hengekøyer som kunne festes i tak og bjelker om kvelden, og som om dagen kunne tas ned slik at man kunne gå oppreist. Hun hadde innbilt seg at det skulle være en stor, åpen samlingsplass der barna kunne leke og utfolde seg i løpet av de neste par–tre månedene. At det skulle være mange bord og stoler der kvinnene kunne sitte med håndarbeid og mennene kunne drikke sin kaffe, røke sine piper og planlegge detaljene for hvordan husene skulle bygges når de kom frem til Amerika.

Slik var det ikke.

Det var ingen hengekøyer, men halm i hauger på gulvet. Tett i tett lå de utover gulvet. Ingen skillevegger. Det var kun ett eneste langbord og et dusin pinnestoler, samt noen enkle krakker.

Hedda og hennes familie var vant til enkle kår. De skulle ha klart seg på liten plass, og selv uten noen køyer. Men dette var noe annet. Passasjerrommet var overfylt av mennesker.

«Hva er det, Hedda?» gjentok Maike.

Hedda snudde seg og så opp til søsteren. «Dette er lasterommet vi skal bo i.»

«Men …» begynte Maike, og bøyde seg ned til Hedda.

«Hvordan er det mulig? Det er altfor mange mennesker til denne plassen. Det er overfylt her!»

Hedda nikket, men fortsatte å se over det tettpakkete lasterommet. «Kan det være at vi har gått feil? Finnes det et annet skip, kanskje?»