Fredag 14. oktober er første bok i miniserien De fremmede i salg. Andre, og avsluttende bok, kommer 18. november. Historien om emigrantene som havner i Bergen, er nesten for utrolig til å være sann. Her forteller May Lis hvordan den dramatiske reisen ble til bok.

Gripende og dramatisk beretning

Tekst: May Lis Ruus

Et hollandsk emigrantskip søkte nødhavn i Bergen i 1817. Mange av de nesten 600 tyske emigrantene hadde dødd av sult og kraftløshet fordi kapteinen nektet å dele ut mat og vann. Vitnesbyrdene som kom frem under rettssakene i etterkant beskriver tilstander som overgår realistisk diktning.

Historien om emigrantene på De Zee Ploeg fortalte min venninne Marianne meg om. Hun var med på å planlegge en 200-årsmarkering for etterkommerne av dem som ble igjen i Bergen.

Jeg lyttet fascinert da Marianne fortalte om stamfaren Paul Christian Rieber og hans skjebne. Han var bare åtte år da han overlevde den fatale sjøreisen. I Bergen ble han læregutt på Bryggen og bodde på loftet sammen med en mann som drakk mye. Det var et hardt liv for en ung gutt. Etter noen få år reiste Paul tilbake til hjemstedet i Tyskland, og gikk til fots store deler av veien. Han fikk se igjen hjembyen som familien hadde forlatt. Men han savnet sine søstre i Bergen, og vendte tilbake. Som voksen bygget han seg opp, og gjorde det godt som kjøpmann.

Det var en gripende og dramatisk beretning, som har sterke paralleller til dagens flyktningkrise i Europa. Men dette skjedde i Norge.

Storm, ulykker, sult og sykdom

Jeg hadde lest om skipet, husket jeg. I forbifarten og innimellom mens jeg gjorde research for romanserien Papirslottet, men jeg visste ikke mye om hendelsen.

Så da jeg kom hjem den dagen, lette jeg frem noen lokalhistoriske bøker og googlet. Kort og faktamessig ble de grusomme hendelsene beskrevet. Storm, ulykker, sult, sykdom og en kaptein som gjorde alt verre.

Dramatikken tegnet seg som bilder for mitt indre blikk. Jeg så dem for meg. Jeg ble grepet av håpløsheten og avmakten i lasterommet der menneskene led seg gjennom timer, dager og uker. Uten å få nok mat. Uten å få gå opp på dekk og kjenne vinden mot ansiktet.

Jeg tenkte på hvordan passasjerene virkelig hadde det om bord. Mer enn 560 mennesker, som etter nødsår hadde forlatt alt de kjente, alt de hadde kjært, og lagt ut på en farefull ferd og en ukjent fremtid i et nytt land. Farene var mange. Kaperskip, uvær, sykdom.

Men for disse menneskene skulle den største trusselen bli en tyrannisk kaptein, som holdt fyllefester for seg og mannskapet, og utsatte avreisen i tre måneder mens passasjerene måtte bo i lasterommet. De kom seg bare til Nordsjøen. En storm tok masten og riggen, men kapteinen unnlot å få satt opp nødmasten de hadde om bord. Skipet drev for vær og vind i ukevis. To skip tilbød hjelp, men kapteinen takket nei.

Passasjerene var syke, sultne, tørste, redde. Mange døde. Det skjedde ulykker. Og kapteinen var hensynsløs, truende og voldelig.

Da redningen endelig kom, var det på ingen måte over. Nå var de skipbrudne i en ukjent by, som hadde sine egne utfordringer etter de dårlige årene. Og fremdeles var mange syke, skadde og døende.

Oppslukt av historien

Jeg ble oppslukt av den dramatiske historien. Jeg ville vite mer, og jeg visste at jeg ville skrive om den.

Marianne ga meg en bok som var utgitt om De Zee Ploeg, og den ble mitt oppslagsverk i skrivingen.

Jeg var med henne til Herdla, der det er laget et minnesmerke over skipet. Hun tok meg også med til familiegravstedet der hennes slekts stamfar ble begravet. Dessuten fikk jeg se familiebibelen som er bevart, og en modell av De Zee Ploeg.

Jeg var på foredrag om emigrantskipet på Bergen Byarkiv, og fikk se film og bilder, samt protokollen som hjelpekomiteen i Bergen hadde skrevet, da myndighetene fikk ansvaret for å hjelpe hundrevis av mennesker i nød. Vi kunne gå frem og se protokollen. En tykk bok innpakket i tøy. Med sirlig skrift hadde embedsmennene skrevet rapport hver gang de hadde møte, og på grunn av dem er skjebnen til menneskene på De Zee Ploeg kjent.

Senere gikk jeg på kurs i gotisk håndskrift på Statsarkivet, og der fikk jeg se det aller første brevet fra myndighetene i Bergen til regjeringen om skipet som lå utenfor byen. I brevet omtales de nødstilte emigrantene som «disse fremmede». Tittelen jeg hadde valgt – De fremmede – fikk en større betydning da betegnelsen også var brukt i skriftlige kilder.

Tett opp til virkeligheten

Da De fremmede først kom ut på Storytel, fikk jeg en uventet telefon fra en av etterkommerne etter de som ble igjen i Bergen. Christian Gottlieb Rieber hadde lyttet til historien, og han ville berømme meg fordi jeg hadde holdt meg så tett opp til virkeligheten. 

Emigrantene møtte ikke bare vanskeligheter, men også godhet og omsorg. Etter hvert som emigrantenes skjebner ble kjent, stilte bergenserne opp. Også regjeringen bidro, og til og med kongen sendte en hjelpepakke.

Selv om det har gått over to hundre år siden Norge måtte hanskes med denne krisen, er temaet høyaktuelt. Vi har våre utfordringer i denne tiden, samtidig som vi fint klarer å ta imot mennesker som er i større nød enn oss.

De fremmede er en historie som kryper innunder huden og blir værende der lenge. Det er en historie som fortjener å bli kjent.

May Lis