«It takes a village …», lyder uttrykket. Jeg vil våge å påstå at en film kan endre livets gang.

Tekst: Hege Løvstad Toverud

Snøen lå lett i luften. Ikke mer enn som støvkorn å regne, som virvlet fra tak og møner. Mamma, søsteren min og jeg var på vei til kino. Året var 1984. Vi var nye i Skien, og hadde flyttet nordfra. Første skoledag hadde gått sånn passe: «Ka farsken sku vi gjort uten havet? Sku vi bært båtan?» sa guttene i den nye klassen min, og jeg skjønte ikke at de mente det godt. Niende kan være et ugjestmildt sted.

Men nå var vi på vei til kinoen. Og filmen vi hadde billetter til, skulle komme til å endre livet mitt, slik jeg kjente det.

Mamma hadde forresten tatt oss med på kino flere ganger før. Som i tredjeklasse, da vi bodde i den læstadianske bygda Lyngseidet i Troms, og lerretet var rigget opp i gymsalen til bygdekino. Filmen den gang het «Grease», og jeg var en blanding av flau og stolt da Rizzo klinte i baksetet på drive in-kinoen og ble smelt på tjukka. Etterpå hadde jeg ingen å debrife med, siden ingen av vennene mine hadde fått lov til å se filmen. Bortsett fra søsteren min Gry, men hun var ett år eldre og hadde liten interesse av å hviske om klining med meg.

Mens vi satt der i gymsalen på harde klasseromsstoler, bet jeg meg merke i dansen til «Grease Lightning», scenen i bilverkstedet der Travolta og co. mekker det gamle vraket om til en doning. Senere, i bursdagen til en klassevenninne, da hun fikk «Grease»-kassetten i presang, viste jeg frem noen av trinnene for de andre. Ooooooo grease lightning, o grease lightning, danset jeg, med armen pekende vekselvis i luften og til siden. Tro ikke at jeg var et fremmelig barn, på ingen måte, og jeg danset med hamrende hjerte og klamme hender.

Det er noen år mellom de to kinoopplevelsene, mellom Lyngseidet og Skien, som må nevnes. År som tente en gnist, og som faktisk er årsaken til at jeg sitter og skriver dette. Stefaren min var lege, og hadde fått jobb på sykehuset i Mosjøen, og snart gikk flyttelasset sørover. Og på første skoledag, også nå med hamrende hjerte, trøstet jeg meg med mammas hånd – og at jeg tross alt hadde fått lov til å se «Grease». 

Men jeg var ikke den eneste som var ny i Mosjøen.

Snart flyttet en elegant ung kvinne til industribyen. Hun het Jane og kom fra England, og var nyutdannet fra noe så fint som Royal Academy of Dance. Sjelden hadde jeg sett noe så elegant som Jane, og jeg var en av de første til å melde meg på ballettkurs på den nyåpnede ballettskolen.

Jane hadde myke sko med lav hæl og et florlett skjørt som blafret da hun gikk over gulvet i dansesalen for å snu LP-en med «Music for solo variations». Eller Søuløu værjechøns, som det lød på erkebritisk.

Jeg tror ikke Jane kan ha vært stort mer enn tjue år da hun svarte på en annonse om å bli danselærer i Mosjøen, og kastet seg ut i eventyret. Snart satte hun opp årlige danseforestillinger med alle elevene fra ballettskolen, og holdt i trådene på det meste. Jane var magisk, et pust fra den store verden. Hun koreograferte, sydde kostymer, lærte oss alt fra ballett og cancan, til orientalske danser og jazzballett – og ikke minst hvordan bruke highlighter på øyenskyggen. Det trikset bruker jeg den dag i dag!

Men gode ting har en ende. Da Jane ville flytte meg opp til neste nivå på ballettskolen, sto jeg med klump i halsen og fortalte at vi skulle flytte fra byen. Og det bringer oss til Skien, til stedet hvor vi helst sku ha bært båtan. Fortsatt hadde jeg ikke funnet en ballettskole i byen. Men jeg fant noe annet.

Snøen kom i rosser rundt hushjørnene nå. Snart var vi innenfor kinoen, mamma, Gry og jeg. Reklamen viste at det alltid er plass til én til, så lenge du bruker Sterilan. Og Juicyfruit-gjengen, som alle ville være en del av, lo og trakk sistemann opp i kjerra mens de delte en package full of sunshine.

Og så var filmen i gang. Pang! Lite ante jeg, ja lite ante vel noen, at sveising og dans kunne ha det minste med hverandre å gjøre. Men det hadde det! I «Flashdance» danset Alex for livet, mellom sveiseglør og ubetalte regninger, og ga en hel generasjon lyst til å bo i et lagerlokale i New York og sitte med genseren halvt nedtrukket over skulderen, og lirke av seg BH-en på sinnrikt vis. What a feeling sang Irene Cara, og fra det øyeblikket skrinla jeg alle planer om bioteknologi eller veterinær. Siden da danset jeg hver eneste dag, opptrådte – alltid med hamrende hjerte – og da jeg var 19 flyttet jeg til Göteborg og tok profesjonell danseutdannelse. Med studielån i lomma kan jeg ikke akkurat påberope meg at jeg måtte danse for livet, som Alex, men jaggu lå det ikke snart ubetalte regninger i leiligheter som minnet om lagerlokaler i New York.

Etter hvert sto jeg på scenen på Stora Teatern i Göteborg og danset alt fra russisk revolusjonær til snømann. Før det hadde jeg satt opp eget krogshow, som det heter i Sverige, med tre venner, og kombinerte dans med sang, sketsjer og stepping (søk opp trinnet Shuffle off to Buffalo på YouTube, så får du et inntrykk). En hel vår og sommer danset jeg i et lanseringsshow for Volvos nye lastebil FH12. Produksjonen var amerikansk, lysmesteren hadde turnert med Michael Jackson, og den mest prominente publikummeren blant de internasjonale delegasjonene var Henry Kissinger. Jeg husker fortsatt trinnene da vi danset rundt den roterende lastebilen – i full størrelse – som kom opp fra gulvet og ut av røyken: «The FH12 and 16, reaching out for a new technology. With techniques that the idustry has never seen!».

Mange år senere, samlet jeg historier om dans og drømmer mellom permene i «Liljas dans», og jeg må få takke Cappelen Damm som trodde på en forfatterspire, og som har fortsatt å gjøre det. Jeg var ikke så lite stolt da jeg så reklamefilmen for «Liljas Dans» på en lystavle i Oslo sentrum her om dagen. Og for ikke å snakke om da datteren min og jeg satt i bilen og plutselig hørte reklame for «Liljas dans» på radio. Da måtte jeg bare hyle litt!  

Lilja er ikke meg. Hennes fiender er ikke mine – og gudskjelov for det! (selv om jeg hvert år faktisk har fått julegaver av Lazlo og Rita. Mer om det en annen gang). Men teateret og kulissene er en fengslende ramme for historier om drømmer og tap, kjærlighet og svik, berømmelse og sjalusi.

Tusen takk til dere lesere for den varme mottakelsen av «Liljas dans». Jeg har lest hver eneste kommentar med rørt glede. En av leserne mine skrev disse nydelige ordene, som hun har gitt meg lov til å dele:

Har nettopp begynt å lese Liljas dans. Den fenger meg veldig. Hvis jeg hadde mot nok i meg til å satse på dansen, kunne jeg blitt en god danser. Men dessverre ble jeg ikke det. Fyller 60 år neste år. Det er musikken som bestemmer hvordan dansen blir. Da blir det en salig blanding av alt. Jeg kan fint leve meg inn i musikken. Danse. Da lever jeg. Men nå er det altfor sent. Dessverre. Jeg har aldri gått på noen danseskole. Nå må jeg lese videre. Og finne ut hva som skjer videre med Lillian og de andre.

Med det ønsker jeg alle en riktig god jul. Og du, har du lyst til å bli med bak scenen? På instagramkontoen min @liljasdans deler jeg små og store øyeblikk fra Lillians liv, og også litt fra mitt eget danseliv. Det hadde vært kjempehyggelig om du ble med!

Og helt til slutt: Jane, om du leser dette, på julaften pynter jeg meg med highlighter, etter kyndig instruks fra deg. Vit at du har vært med meg hele livet.

Stor juleklem fra Hege