Hei, alle!

Så hyggelig å skrive en hilsen til dere lesere igjen, det er jo tre år siden min forrige romanserie, Morild, ble avsluttet. Min splitter nye romanserie heter Snøklokker, og handlingen utspiller seg i vakre Fjærland i Sogn. I dette blogginnlegget vil jeg fortelle deg om rammen rundt fortellingen, og bittelitt om meg selv på tur.

Kanskje jeg kan begynne med å fortelle hva som inspirerte meg til å skrive Snøklokker? Etter at jeg hadde fått ideen om å skrive en romanserie fra Fjærland, begynte jeg å oppsøke de stedene jeg ville skrive om. En lærer ved navn Hanne, som er fra Fjærland, var guiden min opp til Flatbreen, som er den øverste delen av Supphellebreen – en liten arm av Jostedalsbreen. En fantastisk flott og ganske bratt tur på tusen høydemeter, med en enestående utsikt på toppen! Hanne spurte meg om hvorfor jeg ville skrive om bygda hennes, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. For det er ikke først og fremst bygda hennes jeg skriver om. Jeg skriver om mennesker som bor der, Vida og familien og vennene hennes. Bygda og naturen er rammen rundt min fortelling. Scenen er Fjærlands natur. Bygdas historie er også en del av rammen, og møtet mellom lokalbefolkningen og turistene, året 1898.

Snøklokkens tre hjerter

Det er tre ting som har inspirert meg i skrivingen av Snøklokker. Det første er diktet Størst av alt, som er skrevet av naboen min og poeten Kari Grostøl. Jeg skriver om kjærlighet mellom mennesker og det vi gjemmer i hjertene våre for ikke å såre, men som kan ende opp med å skade. «Som snøklokken skjuler de sin hemmelighet, men en dag kommer den frem i lyset.»

Snøklokkens tre hjerter symboliserer først og fremst kjærlighet. For Vida står de tre hjertene i snøklokken for henne selv, broren Bård og moren deres, som døde i et snøskred da Vida var liten. Moren tok snøklokkene med seg fra barndomshjemmet på Os utenfor Bergen, og plantet dem i solveggen utenfor røykstova på gamle Uri. Etter at skredet gikk, har det aldri mer vokst snøklokker der.

Dette diktet beskriver så godt kjærligheten. Den som alltid er der, men som vi må bli oppmerksomme på. Den trofaste kjærligheten mellom familiemedlemmer, men også den vi ikke trodde fantes. Slik lyder første og tredje strofe:

At snøklokken eier en hemmelighet er det nesten ingen som vet.
Men du finner den lett
om du bøyer deg ned
og vender dens lille trompet.

Se, tre ørsmå hjerter er fint risset inn
farget som nyutsprunget lind.
Signaturen er klar
og lett å se
en soldag i vårlig vind.

En tindrende grønn fjord omringet av høye fjell

Det andre som inspirerte meg er selvsagt stedet Fjærland.

Denne gang har jeg forflyttet meg til et sted som på ingen måter minner om Bergen og Sotra, hvor jeg kommer fra. Nå er vi inne i en fjordarm der brevann renner gjennom den lille bygda og ut i en tindrende grønn fjord.

På Vidas tid var det seilskuter og dampskip som seilte inn i Fjærlandsfjorden og ankret opp. Både private lystyachter eid av fyrster og velstående utlendinger, og cruiseskip med turister fra England, som gjestet de norske fjordene.  

Bygda er omringet av høye fjell og har utsikt til en av Europas største breer, nemlig Jostedalsbreen. I Fjærland finnes det mange plasser, men sentrum i bygda er Mundal, der det ligger to hotell, og det ene er ærverdige Hotel Mundal.

Fjærland fikk ikke vei før i 1986, og da tunnelen fra Jølster ble åpnet, var det en så stor begivenhet at den tidligere amerikanske visepresidenten Walter Mondale ble invitert. Slekten hans kom fra Mundal i Fjærland.

Vida kommer fra plassen Bøyum, der farsgården Uri ligger. Sommerstølen deres er på Bøyastølen, like ved Bøyabreen, og mange turister kommer dit for å oppleve breen, smake på rømmegrøt eller rjomekolle og kjøpe håndverk av stølsjentene.

Turen til breene starter ved Hotell Mundal, der skysslaget står klar med hest og karjol så snart et turistskip ankrer opp i fjorden. 

Hotellet i Snøklokker heter Hotell Fjærland. Jeg skriver jo fiksjon, det vil si at jeg bruker fantasien og skaper min egen fortelling, og da bruker jeg ofte andre navn. Men historisk sett er det mye som stemmer overens med virkeligheten. I Snøklokker finnes skysslaget og karjolene som står på rad nedenfor hotellet, og på hotellets vegger henger vevnadene som veves gjennom vinteren. Veving er også noe Vida driver med gjennom vinterhalvåret. Hun skaper sine egne motiv, men bruker gjerne tradisjonelle mønstre fra bygda. Når sommeren kommer, og turistene strømmer til, er hun klar til å selge håndarbeidet sitt.

Bygdene rundt Fjærland

De nærmeste bygdene til Fjærland er Veitastrond, Skei i Jølster og Balestrand. Vida har alltid fått vite at stemoren og faren hennes møtte hverandre på hotellet i Balestrand, der stemoren jobbet. Balestrand har en lang tradisjon med turisme, helt fra gjestgiveriet på Holmen, til hotellet sto ferdig i 1913. Det går fortsatt ikke vei fra Fjærland til Balestrand. Den eneste måten å komme seg dit på er ved båt.

Vida har familie i Veitastrond, som hun av og til besøker. Det er en lang gåtur på rundt fem timer. Det er også her jordmora holder til, og Vidas far skynder seg dit når Vidas stemor skal føde. Turen til Veitastrond er farefull, unntatt rundt midt- og sensommer. Det blir anbefalt å gå på denne tiden, på grunn av snøskredfaren ellers på året.

Vidas stemor kommer fra Jølster. For å komme dit må de gå over breen og ned Lundeskaret, en svært bratt sti på 1400 høydemeter, eller gå om Søgnesand, der barndomshjemmet til Vidas stemor ligger.

På en av mine turer gikk jeg oppover fjellet ved Søgnesand for å se fossen «Pissaren», men uten hell. Det regnet, skyene lå tungt over fjellene og en ganske bred bekk satte en stopper for turen. Før jeg i det hele tatt kom til Søgnesand, måtte jeg kjøre gjennom en veldig smal og mørk tunnel, 450 meter lang. Den går fra Lunde, der turiststasjonen ligger, og munner ut i lille Søgnesand. Veien som går ved vannet var full av stein, og det var lett å forstå hvorfor det var boret en tunnel gjennom fjellet. Sauene som beitet der så ikke ut til å bekymre seg for steinsprang og ras.

Menneskene og maktene

Den tredje tingen jeg ble inspirert av, var sagnet om Nigardsbreen og de ni gårdene den slukte da den var på sitt største. Jeg kunne levende forestille meg hvordan det var å bo i en dal der en gedigen bre sakte, men sikkert slukte gårdene og tvang folk til gi opp livsverket. Jeg kunne nesten høre lydene av breen, der den tvang seg gjennom dalen og knuste gårder med bulder og brak, og kulden fra den som gjorde klimaet i dalen om til en evig vinter. Men noen ganger tar jo fantasien overhånd. I perioden fra år 1700 til 1748, vokste breen 3 km og knuste gården Nigard. Så det var heldigvis bare én gård som måtte forlates. Men det gjør ikke saken bedre, for den ekstreme kulden somrene 1741–44, gjorde at biene døde og at fruktdyrking ble umulig.

Det er evig fasinerende hvordan mennesket satte bo, skapte et hjem og overlevde på steder «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Tenk på høgdegårdene som ligger mange hundre meter over en fjordarm, bratt og ufremkommelig, og uten naboer. I vår moderne verden går det gjerne et lite grøss gjennom oss når vi tenker på hvor ensomt det måtte ha vært. Sannheten er at høgdegårdene ofte var svært rike på både grøde og vilt, og at disse bøndene kunne være blant de rikeste i landsdelen. Dessuten bodde det ofte storfamilier på gårdene, og det fantes ikke noe annet sted som fristet. Gården var selve sentrumet, familien var folket, buskapen var godt selskap, og stort mer trengte man ikke. Og ville man se folk, kunne folk før i tiden bruke beina. Tenk bare på ungdommen i Fjærland og i Jølster, som møttes på et fjellplatå ved Marabreen for å danse sammen. Over 1400 høgdemeter opp på Jølstersiden og 1300 meter opp på Bøyastølsiden. Da er danselysten stor!

I 1898 hadde det vært turisme i Fjærland en stund, og det turistene kom for å se var Jostedalsbreen og de to brearmene, Bøyabreen og Supphellebreen.

Om sommeren kommer slektninger av Vida på besøk. De er fra Newcastle og skal bo på hotellet i hele juni. Det er kusinen til Vidas mor som kommer sammen med sine to barn. Datteren heter Rose. Hun er bare ett år yngre enn Vida og er ikke særlig interessert i å gå på turer, selv om hun synes at det er vakkert i Fjærland.

Rose vil heller sitte i hotellets hage og tegne det hun ser. Den fem år eldre broren hennes, Trevor, kan ikke vente med å utforske Fjærlands ville natur, og ber Vidas far om å følge seg til breen.

Rammen er satt og scenen er duket for gjenforeningen av de to familiene. Snøklokker handler mye om møtet mellom fire unge mennesker, som kommer fra vidt forskjellige samfunnslag, og de forviklingene som oppstår. Men mest av alt handler fortellingen om kvinners kamp for å kunne styre sin egen skjebne. Rose og Trevors strenge og velstående mor, Geneviv, som er halvt norsk og halvt engelsk, er en autoritær figur som er styrt av tidens krav. For Vida er det faren, Arnfinn, som må overbevises om at hun kan bli en patentfører, og det er ingen enkel oppgave – det fantes ikke kvinnelige breførere.

Vidas stemor, Signe, har sin egen kamp å utkjempe, men er likevel en støttespiller for Vida. Lillesøsteren, Ninni, er en munter skøyer på seks år. På gamle Uri bor det en kunstmaler som leier stedet for sommeren, og han setter sitt kunstneriske preg på tilværelsen deres. Etter hvert dukker det også opp en fremmed, som bærer bud om at fortiden er i ferd med å innhente Arnfinn, og at freden på Uri snart vil være brutt. En mørk hemmelighet legger en skygge over stedet.

Jeg ønsker dere alle en riktig god lesestund og en fredfull og hyggelig jule- og nyttårshelg!

Hjertelig hilsen,