Hvordan er livet som forfatter? Hva inspirerer henne, og hvordan hun gjør research til seriene sine? Det forteller Renate Josefsen om i dette intervjuet!

Det er jo noen år siden du debuterte som forfatter, Renate. Hva gjorde du før det?

– Jeg er utdannet hjelpepleier, og var ansatt i Narvik kommune i mange år. Men de siste årene før «Stina Saga», jobbet jeg som økonomimedarbeider på Byggmakker i Narvik.

• 

• 

– Da Stinas historie var ferdig fortalt, hadde jeg en plan om delvis og midlertidig gå tilbake til helseyrket, mens jeg samtidig skapte et nytt univers. Det var aldri hensikten min at det skulle gå så mange år før jeg var klar med en ny serie. Men jeg trivdes så godt på den nye arbeidsplassen, at skrivingen rett og slett ble satt litt på pause.

– Og livet har jo som kjent en tendens til å skje … Jeg møtte mannen i mitt liv, Kjetil, og i 2018 var vi så heldige og bli foreldre til attpåskatten vår Olea Serine. Og dersom det skulle være noen tvil – ja, det krever langt mer å skrive en serieroman som småbarnsmor, enn med tre store/halvvoksne barn, slik jeg gjorde med «Stina Saga».

Har du alltid drømt om å være forfatter?

– Nei, så absolutt ikke! Det hadde aldri falt meg inn at jeg hadde anlegg for å bli forfatter. Ikke før historien om Stina kom til meg. Frem til da, hadde jeg ikke skrevet noe som helst siden de obligatoriske skolestilene.

Når du ikke skriver bøker, hva liker du å gjøre?

– Det er så mangt, at jeg egentlig ikke har tid til å sove! I tillegg til å tilbringe mest mulig tid sammen med 5-åringen min, samboeren og øvrige familie, er den en ting jeg ikke prioriterer bort: Trening! Jeg trener styrke minimum annenhver dag, og gjerne oftere. Vi har investert i et godt utstyrt styrketreningsrom i kjelleren, så jeg slipper å dra ut av huset for å ta meg ei økt. Det er så lettvint, og Olea er ofte med meg ned. Hun har sine egne manualer i plast, så da kan vi trene sammen. 

– Utover det, så driver jeg med mye duodji (samisk håndarbeid). Jeg syr gákti (samiske kofter) og tilbehør, og vever.  

– Og så har jeg i mange, mange år hatt et stort savn etter å forstå det språket jeg ikke fikk muligheten til å lære i oppveksten. Språket, som pga fornorskningen av samene, har gått tapt i vår slekt. Hver mandag er jeg derfor på kurs i nordsamisk. Læringskurven har vært temmelig bratt, men jeg er glad for endelig å være i gang. Så dagene mine er mer enn fulle.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut når du skriver på serien?

– Med en aktiv 5-åring i hus, starter dagen tidlig. Så langt det lar seg gjøre, forsøker vi å unngå for lange barnehagedager for Olea. Hun spiser som regel frokost hjemme, før jeg kjører henne de 12 km til barnehagen. På hjemveien ringer jeg alltid søsteren min. Morgenmøtene våre er en viktig del av hverdagsrutinen min.

– Så er det på tide å sette seg foran pc’en. Jeg pauser med en sein frokost rundt kl 12. Etter det skriver jeg videre frem til Kjetil og Olea kommer hjem rundt kl 14 – 14.30. Da er det middagstid, før vi slapper av/har rolige aktiviteter en stund. Nå hender det at jeg setter meg inn på syrommet, og får unna noen prosjekter der. Eller så går jeg og Olea ut. Vi bruker nærområdet mye, både skogen, elvebredden og fjæra. Det er alltid noe nytt å oppdage for en 5-åring.

– Kjetil tar seg av kveldsstellet, mens jeg igjen følger Olea i seng. Hun har alltid elsket bøker, og jeg leser for henne hver eneste kveld. Det er en kvalitetstid jeg ikke ville ha vært foruten, og jeg håper hun vil sette pris på disse stundene til hun er riktig så stor. Etter å ha sagt god natt, legger jeg gjerne inn ei treningsøkt (om jeg ikke allerede har unnagjort den om ettermiddagen). Og så er det på tide å sette seg ned foran pc’en igjen – helt til jeg ikke klarer å holde meg våken lenger. Som regel blir det sein natt før jeg er i seng.

Hvor henter du inspirasjon fra?

– Ideer får jeg fra overalt. Jeg kan nok ikke peke på noe spesielt. Når jeg jobber med en serie, så er den i tankene mine døgnet rundt. Jeg noterer meg stadig vekk ting som skal med, setninger som plutselig faller meg inn, eller nye plot.

Hvor og hvordan gjør du research?

– Jeg bruker mye bygdebøker. Jeg har allerede en rekke i hus, men jeg benytter og biblioteket dersom det er nødvendig. Og selvsagt blir det store internettet brukt flittig. Nasjonalbiblioteket er jo en skatt, i så måte.  

Leser du mye selv?

– Ja, jeg leser mye, og har alltid gjort det. Og jeg er så glad for at samboeren deler min lidenskap for bøker! Faktisk er han hakket verre enn meg. Han har alltid samlet, og jeg overdriver ikke når jeg sier at vi har flere tusen bøker, i alle sjangre. Et av kriteriene vi hadde da vi var på leting etter hus å kjøpe, var at det måtte være plass til et bibliotek.

– Jeg liker best å ha en papirbok i hendene, men i en travel hverdag går det mye i lydbøker. Da får jeg lest mens jeg kjører bil, gjør husarbeid, trener eller sitter med symaskinen. Jeg er stort sett altetende, og det går både i serieromaner og frittstående romaner. Akkurat nå lytter jeg til Tatertriologien av Britt Karin Larsen – jeg aner ikke for hvilken gang. For jeg har en tendens til å hente frem igjen gode, tidligere leste bøkene.

Hvis du selv skulle levd i en annen tid, når ville du helst ha levd?

– Det er mulig jeg har et noe romantisert bilde av 1800-tallet, men jeg innbiller meg at jeg ville trivdes der. Især hvis jeg samtidig fikk bo på Mattisheimen.

Har du noen gode tips til serielesere som drømmer om å bli serieforfattere?

– Studer sjangeren. Les som forfatter – ikke som leser. Se hvordan andre bygger opp historien sin, ikke for at du skal kopiere, men for å lære. Dette var et råd jeg en gang fikk, og som var til stor hjelp i min spede begynnelse.

– Ta til deg de tilbakemeldingene du får. Om historien din må omskrives, så gjør det. Visst er det surt med tanke på alle timene som ligger bak de allerede skrevne ordene, men det trenger ikke å bety at alt har vært forgjeves. Kanskje kan det brukes senere. Jeg sletter aldri tidligere arbeider. De kan komme til nytte.

– Og sist men ikke minst, vær forberedt på hardt arbeid dersom du skal leve som serieforfatter. For det ligger ufattelig mange timer bak ei ferdig skrevet bok. Skal jeg være ærlig, så hender det jeg spør om hvorfor jeg vil meg selv så vondt – men så er det denne historien som bare må ut.

Gode ønsker fra Renate