Trine Angelsens «Gullburet» nærmer seg slutten med stormskritt, for fredag 10. mai er aller siste bok i serien i butikk. Vi takker Trine for en fantastisk flott, varm og underfundig serie om Marika og alle de andre i Lofoten.
Her får du en hilsen, fra Trine selv og en hilsen til Trine fra redaktøren.

HILSEN FRA TRINE

Kjære leser!

Det er alltid litt vemodig når en bokserie er over. All den tid jeg brukte på å skape personene, formet deres liv og skjebner.  Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg besøkte væreiergården i Storvågan. For meg var det ikke et museum, men et hjem.

Det var med en følelse av at Marika var gått hjem en tur, eller ute i annet ærend. Familien Thams var i kirken og kunne komme tilbake hvert øyeblikk. Og der sto jeg og tittet inn i stuene, soverom og kjøkken. Det var i slike stunder fantasien fikk vinger og jeg kunne skrive videre. 

For innimellom stoppet den opp, slik den sikkert gjør hos de fleste som skriver. 

Det aller beste var når jeg fikk fine tilbakemeldinger fra dere lesere. Dager der jeg var redd for at det jeg laget ikke var godt nok, og det kom et håndskrevet brev, julekort, mail eller en melding på Facebook. Det var som julaften og 17. mai på én gang. 

Helt siden jeg var fire–fem år og mintes besøkene mine i Storvågan, har jeg hatt et forhold til dette stedet.

På den tiden var væreiergården blitt til et hjem for de eldre, og min oldemor hadde fått plass der. Jeg har et minne der jeg gikk gjennom kjøkkenet og videre opp trappen til de fine stuene. Der lå de syke og gamle på rekke og rad. Dette gjorde stort inntrykk på meg, sikker som jeg var på at det var de som hadde bodd der som ung. Da hadde de helt sikkert vært rike, mens de nå hadde gjemt alle ballkjoler og fine dresser oppe på tørkeloftet, tenkte jeg.

Virkeligheten var naturligvis en helt annen. Tidene hadde forandret seg, og væreieren gikk konkurs. Stedet ble omgjort til gamlehjem, men senere stelt i stand som museum, slik det sto en gang i fordums tid. Jeg har sikkert vært der flere titalls ganger med ønsket om å skrive min historie. Så en dag var den klar i hodet mitt, og jeg kunne gi den tittelen «Gullburet».

Men alt har en ende, også «Gullburet». Jeg håper dere har hatt fine lesestunder underveis og sitter igjen med en godfølelse når siste bok er lest. Og om noen lurer på hvem Bera er, så er hun hovedpersonen i serien «Breidablikk».

Takk til hver og en av dere, og stor klem
fra Trine

Trines redaktør, Hege Stølen Berstad, har en hilsen til sin kjære forfatter:

Kjære Trine!

Som begeistra manusvaskar av «Breidablikk» var det stas å få lov til å gå inn i rolla som redaktør for «Gullburet». Du skriv ein uslåeleg kombinasjonen av spennande, gripande, klokt, underfundig og vittig, og med ein herleg nordnorsk språkkoloritt som setter prikken over i-en.

Det er vemodig å ta farvel med Marika, Gitte, Lovise, Skinnhellig-Marta, Nicodemus og alle dei andre som var med på skape liv i Storvaagen på slutten av 1800-talet. For sjølv om det er eit fiktivt liv, gjer du det levande og akkurat så realistisk at vi føler at vi høyrer til der saman med desse karakterane. Og sjølv om konfliktane og problemstillingane desse menneska opplever, er dikta av deg og satt til ei anna tid, er mange av dei relevante også for oss som lever i dag – og dei vi ikkje så lett kan kjenne oss igjen i, gir viktig lærdom om tankesett og levemåtar i ei forgangen tid. Lærdom får vi som leser også i form av eit historisk korrekt bakteppe, enkelte faktiske hendingar og personar, og faktaopplysningar som gir litt å fundere på i etterordet.

Klem fra Hege

Her er alle omslagene i «Gullburet»-serien, har du en favoritt?

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•