Jeg er så heldig å ha et fantastisk sted når jeg trenger å være alene eller å skrive i fred og ro. Et sted som ligger langt unna allfarvei, med nærmeste nabo flere timers gange unna. Et sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu – knapt nok ha hytte.

På Mattisheimen har utallige kapitler i Skogstjerner blitt til. Huset som står her i dag, ble bygget av min oldefar og stod ferdig i 1938. Men den som først ble bofast på «fjellhylla i Smalnesbukta» i Skjomen, var min tipptippoldefar Jo-Larsa, som kom hit rundt 1870. Jeg tror ikke man i dag kan forestille seg det slitet de hadde for å skape seg et levebrød her. I begynnelsen var det i hovedsak reindriften som stod i fokus, men etter hvert gikk de over til jordbruk, fangst og fiske. Da min bestemor vokste opp på Mattisheimen, hadde de kyr, geiter og høns. Det har til sammen vært 15 forskjellige bygninger her fra fjord til f jell, men i dag er det bare hovedhuset som står igjen etter mine forfedres årelange slit på plassen. De resterende har falt sammen, etter at mine oldeforeldre flyttet ned til sivilisasjonen i 1955. 

Når jeg sliter meg oppover til Mattisheimen, tenker jeg ofte at litt som dette var det for de aller fleste i Agnis’ tid – og verre. Mange gårder lå uveisomt til, var tungdrevne, og armod og slit var en del av hverdagen. Vann skulle bæres til både folk og dyr. Brensel måtte hogges av den lille skogen som fantes på den tiden, og det måtte spes på med torv fra myrene. Jorda skulle dyrkes, og det måtte sankes fra naturen for å fø familien og husdyra. Slik var det og for mine forfedre på Mattisheimen. 

Noe av dette gjelder også for oss når vi er der, men selvfølgelig ikke i like stor grad, for vi kan i det minste kjøpe all maten vi trenger på butikken (og vi har ikke andre husdyr enn en katt). Men i dag, som den gang, må alt først fraktes over fjorden i båt, for så å bæres opp. Stien er lang og uhorvelig bratt, og terrenget er ulendt. Til tider er det et blodslit med tunge bører både på ryggen og i armene. Og med attpåskatten på tur, er det alltid mye som skal med. Da Olea var så lita at hun måtte bæres, hendte det at jeg tok både henne og sekken på ryggen samtidig – for å spare både meg og mannen for en ekstra tur. Nå er det som oftest nok at en av oss tar turen ned igjen, for å hente siste rest av nødvendigheter. Likevel står det alltid noe i fjæra som kan tas med for den som har plass i sekken, det være seg gassflaske til komfyren og kjøleskapet, stearinlys og lampeolje, parafin til ekstra oppvarming eller drikkevarer. Jeg pleier å si at det er en synd å komme til Mattisheimen uten å ha noe på ryggen! 

Ikke alle forstår at vi orker å ha hytte på en slik tungvint plass, hvor vi ikke engang kan kjøre til døra. Men for oss finnes det ikke noe bedre sted. Å sitte på nedsiden av huset, med fantastisk utsikt over fjord og fjell, og ikke høre annet enn fuglekvitter og elvebrus, er en nytelse. Å være helt alene uten støy og naboer, men med dyrelivet tett innpå husveggene, er fantastisk. Å ta vare på det som har vært i min families eie i generasjoner, barndoms- hjemmet til min bestemor, oldefar og hvor mine tippoldeforeldre levde sine voksne liv, er en glede. Og det gleder meg også stort at både barn og barnebarn stortrives her. Så får det heller være at det er tungt å komme seg dit. På Mattisheimen finner i alle fall vi roen.