Det handler om sterke kvinner og dramatiske hendelser, om kjærlighet og mystikk. Serieromanene har for lengst inntatt posisjonen som Norges mestselgende sjanger. Elin Brend Johansen, forfatteren bak Alvestad, har tatt et dypdykk ned i sjangeren og skrevet en spennende og lesverdig artikkel om serieromanens historie i Norge. Artikkelen har tidligere stått på trykk i Tidsskriftet Biblioteket (4/2010), og dette er andre av fire deler. Den første delen publiserte vi i forrige uke. God lesning!

Isfolket tenner Norge

“En kveld sent på høsten 1581, da frostrøyken blandet seg med blodrødt brannskinn på himmelen over Trondheim, vandret to kvinner gjennom gatene uten å vite om hverandre. Den ene var Silje, en knapt sytten år gammel pike med øyne som var uforstående og store av ensomhet og sult. Hun krøket skuldrene for å beskytte seg mot kulden og stappet de blåfrosne hendene inn mellom klærne, som mest lignet noen sammensydde sekker…”

Slik starter Trollbundet, den første boken i Sagaen om Isfolket – serien som ved siden av bøkene om Morgan Kane skulle komme til å skrive forlagshistorie i Norge.

“Jeg fikk forespørsel fra Bladkompaniet om å skrive en slektsserie, men sa absolutt nei i et par år. Vakre damer som går på ball og rir med flotte kavalerer er ikke noe for meg. Men så fikk jeg se et kirkemaleri fra Småland i en avis, hvor en djevel sto bak en kvinne, og på et kvarter hadde jeg tenkt ut de tre første bøkene i Sagaen om Isfolket. Jeg spurte forlaget om jeg fikk lov å bruke overnaturlige elementer i serien, men fikk blankt nei. Da blir det ingen bøker, sa jeg”, fortalte Margit Sandemo til en lydhør sal da hun besøkte Litteraturhuset i Oslo sommeren 2010. Her forklarte Sandemo at det egentlig var meningen at Sagaen om Isfolket bare skulle bli på seks bøker til sammen.

“Det var derfor jeg tok livet av Silje og Tengel så fort, og det skulle jeg aldri ha gjort. Etter hvert dukket det opp flere personer og alle ville ha sin historie fortalt. Jeg skrev for brennende livet, for det var så moro å skrive. Jeg hadde mitt livs morsomste tid da jeg skrev Sagaen om Isfolket”, sa Sandemo.

Kritikk fra kirken

Den Norske Kirke syntes imidlertid ikke at bøkene hennes var så underholdende, og Sandemo ble anklaget for å spre okkultisme blant norske ungdommer. “Jeg husker at da bok 41 kom ut, Demonenes Fjell, var det et kirkemøte eller to i Bergen om Isfolket hvor det ble hevdet at jeg sto bak satanismen”, sa Sandemo under opptredenen på Litteraturhuset.

Sandemo ble også gjenstand for en egen hovedfagsoppgave. “Margit Sandemo åpner for et angstunivers og skaper utrygghet”, hevdet cand.philol. Michael Holter i 1993. Holter hadde lest alle bøkene til Sandemo som en del av sin hovedfagsoppgave, hvor han hadde fokus på det religiøse innholdet, og sammen med sin veileder Arild Romarheim utga han boken Margit Sandemo og den mystiske Lucifer. Sandemo uttalte i et intervju med Aftenposten sammen år at Romarheim og Holter hadde lest bøkene hennes med feil briller.  “Jeg synes nok de har lest Isfolket som Fanden leser Bibelen, og de har ikke oppdaget at bøkene er et forsvar for de forsvarsløse, spesielt dyrene, kort sagt alle som står utenfor”, sa Sandemo.

De norske bibliotekarene var heller ikke begeistret for Isfolket, og en undersøkelse foretatt av Aftenposten på Østlandet i 1989 avdekket at bare Nittedal bibliotek hadde Sagaen om Isfolket til utlåns.

Men interessen etter Isfolket var ikke til å stagge, og mange hungret etter mer da den siste boken i serien, nummer 47, utkom samme år. Andre leste bøkene om igjen, og om igjen. En nitten år gamle jente vant 48000 kroner i Kvitt eller Dobbelt med alle bøkene i Isfolket som emne dette året. I Aftenpostens omtale i etterkant av programmet, står det skrevet at ikke mindre enn førti personer meldte seg på programmet med et ønske om å få ha Isfolket som emne, noe som var rekord i Kvitt eller Dobbelts historie.

Flere titalls millioner bøker var solgt, men Sandemo hvilte likevel ikke på laurbærene. Hun var allerede i gang med å planlegge sin neste serie. Opprinnelig var det meningen at hun skulle skrive en trilogi med innbundne bøker, men slik ble det ikke. Første bok i Heksemesteren kom ut i juni 1991, i et opplag på 65000 eksemplarer, og var lagt til 1600-tallets Norge. Overnaturlige elementer hadde en sentral plass i serien, hvor Mòri og Tiril hadde hovedrollene. Serien ble en suksess allerede fra første bok. Dette var også første gang deler av en seriebok ble trykket som føljetong i Hjemmet.

Nordnorsk suksess

Men hvis du trodde at Hallbing og Sandemo er de eneste stjernene på serieromanhimmelen, må du tro om igjen. Den neste store suksessen var det tjuefem år gamle Bente Pedersen og hennes serie Raija som stod for etter at første bok i serien, Fremmed fugl, kom ut i 1986. Inspirasjonen til serien fikk Pedersen da hun studerte på lærerskolen og arbeidet med en oppgave om finsk innvandring til Nord-Troms og Finnmark. Pedersen mente at historien egnet seg som bakteppe i en romanserie hun kanskje burde skrive selv. “Først var det bare et tankeeksperiment, men da jeg leste at de fastboende under tunge nødsår i Tornedalen solgte barna sine til flyttsamene, som så tok dem med seg til kysten i Norge for å selge dem videre til norske fiskerbønder, ja, da lugget det til i meg”, forteller Pedersen i et intervju publisert på Schibsteds hjemmesider.

Fremmed fugl hadde et førsteopplag på 20000 eksemplarer, ti ganger så stort som det vanlige for andre forfattere i Norge på denne tiden. Serien ble godt mottatt av norske lesere, og i 1989 ble Pedersen forfatter på heltid.

To år etter fikk Pedersen selskap av en ny serieforfatter. Liv Margareth Alver ble kontaktet av Bladkompaniet, som ønsket seg en oppfølger til Sagaen om Isfolket og Morgan Kane-serien. I samarbeid med forlaget fant Alver ut at bøkene skulle handle om hanseatene som befolket Bergen. I januar 1991 ble første bok lansert, med et opplag på 32000 eksemplarer; 12000 flere bøker enn førsteopplaget av Pedersens første bok. Hanseatene ble en suksess med et samlet opplag på 600000 eksemplarer.

Tyskertøsen Lea fengsler Norge

I juli 1992 fikk Sandemo, Hallbing, Alver og Pedersen hard konkurranse fra en ny serieromanforfatter. “Ny boklandeplage på vei?” skrev Aftenposten og presenterte oss for Willy Ustad. I flere år hadde Ustad drevet undersøkelser til det som skulle bli bokserien Fire søsken, en serie hvor vi følger tyskertøsen Lea og hennes søsken i etterkrigstidens Norge. Ustad hadde gransket avisartikler og arkiver, og ikke minst snakket med førstehånds kilder som hadde opplevd på nært hold de begivenhetene han ønsket å skrive om. “Jeg vil vise rustflekkene på den glorien vi skapte oss”, sa Ustad om hvorfor han valgte å belyse blant annet tyskertøsenes skjebne i bokserien sin. Ustad hadde også klare formeninger om hva som skal til for å skrive en god romanserie. “En underholdende bok består av god handling og godt språk. Romanfigurene må være folk leseren kan forholde seg til – vanlige folk, som du og jeg. Jeg vil vise at det skjer spennende saker i nærmiljøet. Du trenger ikke dra til Dallas for action”, sa Ustad.

Første bok i serien, Tyskertøs, hadde et førsteopplag på 42000 og ble den mestselgende boken i en romanserie noensinne. Folk strømmet til butikkene og bokhandlene for å kjøpe Ustads bok. Det store salget gikk ikke upåaktet hen, og Ustad ble også utsatt for kritikk fordi han skrev underholdningslitteratur. “Jeg vil ha et publikum, ikke priser. Jeg kunne ha gitt ut en femhundresiders debattbok som tar opp de samme emnene som i pocketserien, og blitt lest av to hundre sosionomer fra SV […] men da hadde jeg ikke hatt en eneste diskusjon over frokostbordet i vanlige norske hjem, ingen skoleelever som skriver særoppgave om problematikken. Det hadde vært som å pisse i havet”, sa Ustad til Aftenposten året etter. I likhet med Margit Sandemo var han opptatt av å understreke at han ikke skrev søtladne bøker og ridderomaner. “Edel sjelekval på hvit hest under krystallkrona blir det mindre av i mine bøker. Derimot vil du møte mennesker, ordentlige mennesker og deres livskamp, deres kjærlighet og sorg”, sa Ustad, som også fikk oppleve å bli utgitt i stive permer. Bokhandlerne fikk rett og slett så mange forespørsler om ikke Ustads bøker kunne utgis i innbundet format, at forlaget tok leserne på ordet samme år. Totalt 42 bind ble det til slutt utgitt i Ustads suksess-serie.

Selger mer enn Sandemo

“Jeg er sikker i min sak. May Grethe Lerum blir vår nye suksess-forfatter”, slo Finn Arnesen i Bladkompaniet fast i et intervju med Aftenposten i juli 1993. Lerum var 28 år gammel og hovedpersonen i det største lanseringsprosjektet i norsk forlagshistorie til da. Ikke mindre enn 70000 eksemplarer ble trykket av første bok i serien Livets Døtre – det største debutopplaget i norsk historie. Livets døtre er en slektssaga hvor handlingen begynner i Sogn på 1600-tallet.

“Utgangspunktet har vært å skildre den hverdagsdramatikken historikerne aldri brydde seg om”, sa Lerum i et intervju med Aftenposten. Og leserne brydde seg, så mye at Lerum til slutt kunne skryte av å selge mer enn Sandemo. Hun hadde da også en klar motivasjon bak det hun gjorde. “Jeg skriver litteraturens syltetøy, men jeg lager ikke søtsuppe. […] Jeg skriver bøker for kvinner i tre generasjoner. Min ambisjon er også å friste den oppvoksende slekt til å lese bøker. […] Jeg vil gi dem leselyst, skape en lesehunger hos de unge”, sa Lerum, og understreket senere at hun var pinlig nøyaktig på at alle fakta skulle være riktige. “Jeg skriver om mennesker av kjøtt og blod, som lever, som elsker, som hater, og går til grunne. Jeg er historisk etterrettelig. Alt skal stemme, byggeskikker, tenkemåte, kleskultur, kosthold, helse og barnedødelighet”.

Livets døtre ble utgitt som i alt 35 bøker, og siste bok kom ut i 1998. Etterspørselen etter serien fortsatte imidlertid etter at siste punktum var skrevet, og i 2007 begynte Bladkompaniet, som i dag er oppkjøpt av Schibsted, å utgi serien på nytt.

Skrevet av Elin Brend Johansen
Serieromanforfatter og journalist

Nettressurser:
www.norskeserier.no
http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Norske-romanserier/
www.allerforlag.no