Serieromanens historie i Norge – Del 3

Det handler om sterke kvinner og dramatiske hendelser, om kjærlighet og mystikk. Serieromanene har for lengst inntatt posisjonen som Norges mestselgende sjanger. Elin Brend Johansen, forfatteren bak Alvestad, har tatt et dypdykk ned i sjangeren og skrevet en spennende og lesverdig artikkel om serieromanens historie i Norge. Artikkelen har tidligere stått på trykk i Tidsskriftet Biblioteket (4/2010), og dette er tredje av fire deler. Vi har tidligere publisert del en og to. God lesning!

Bladkompaniet får konkurranse

I mars 1994 fikk Bladkompaniet konkurranse om serieleserne da Semic Nordisk Forlag A/S lanserte de to første bøkene i serien Blodsbånd – en dramatisk fortelling om to slekter som rammes av en uhyggelig forbannelse. Serien begynner handlingen i Oslo i 1556 og er skrevet av Sverre Årnes. Årnes var ikke ukjent med serieverdenen, etter utgivelsen av serien Viking tidlig på åttitallet. Forlagsredaktøren i Semic, Tomas Algard, mente at Blodsbånd befant seg et sted midt mellom Livets Døtre og Morgan Kane. Allerede samme høst inviterte forlaget til byvandring i Oslo, hvor steder og handling fra serien ble presentert, en tradisjon som er blitt opprettholdt av blant andre Frid Ingulstad i senere år.

Det skjer i det hele tatt mye på seriefronten de neste årene. Schibsted utgir ikke mindre enn fem nye serier og konkurransen mellom forlagene tilspisser seg. I 1996 ble serien Ulveøyne lansert, etter at Semic Nordisk Forlag hadde bedt Trude Brænne Larssen om å skrive en bokserie. I Ulveøyne følger vi mennesker som levde i vikingtiden, og serien med 25 bind har i dag kultstatus. I 1997, halvveis ut i serien, ble Semic solgt av Bonnier til Egmont. Forlaget opplevde en sterk etterspørsel etter serien i årene etter at siste bind var utgitt, og valgte å utgi hele på nytt i 2007.

Arvesynd slår alle rekorder

Egmont stod også bak Arvesynd av Anne-Lise Boge, som ble lansert i 1998. Denne våren ble siste bok i Livets døtre utgitt, og det skulle bli Boges serie som fylte tomrommet. Serien ble en gedigen suksess, og leserne kastet seg så raskt over bøkene at perioden mellom utgivelsene ble for lang. Forlaget så seg derfor nødt til å rykke inn en annonse i avisen for å be leserne ha tålmodighet inntil neste bok skulle komme.

Forlagssjef Tomas Algard mener Boges evne til å skrive følelsesmessig tett er en av grunnene til suksessen: “Leserne blir som venner og familie med menneskene på gården”. Utgivelsen av Arvesynd representerte også en liten bit forlagshistorie, da det var første gang hele første bok i en serie ble gitt som gave til leserne av ukebladet Hjemmet, ved at boken ble lagt ved et nummer av bladet. Inntil da hadde forlagene kun lagt ved små hefter med de første kapitlene av de nye seriene sine.

En annen suksessforfatter så også dagens lys i 1998, nemlig Frid Ingulstad. Hun hadde skrevet bøker tidligere, men serieromansjangeren var ny for henne. Kongsdøtrene ble skrevet for Familievennen forlag, nå Kagge, og handler kort og godt om historiske norske kongsdøtre. Flere av kvinnene bøkene omhandler ble senere Norges dronninger. Kunsten å bygge serier på sanne historier har etter hvert blitt Ingulstads varemerke.

Cappelen begynner med serier

I år 2000 fikk Bladkompaniet og Egmont ytterligere konkurranse fra et veletablert forlag, Cappelen, som utga sin første serieroman dette året. Deres første serie var Utvalgt av gudene av forfatter Jane Mysen. “Selve handlingen er bygget på fri fantasi, men jeg har hele tiden vært opptatt av at den historiske rammen skal stemme. […] Jeg har villet skape mennesker med sterke følelser. Mennesker som elsker og hater, […] som er helhjertet i alt de gjør”, sa Mysen i et intervju med Aftenposten.

I 2001 kom det en ny serie fra Frid Ingulstad, etter forespørsel fra Egmont forlag. Ildkorset bygger også på en sann historie og ble utgitt som totalt tolv bøker. I 2003 ble enda en serie av Ingulstad lansert, Ingebjørg Olavsdatter. Serien er basert på opplysninger Ingulstad har funnet i gamle arkiver fra middelalderen. “Jeg vil gjerne være med å høyne nivået på serieromanene. […] Vi trenger kjennskap til historien både for å holde på vår kultur og for å forstå den tiden vi lever i”, sa Ingulstad til journalistene. Ingebjørg Olavsdatter solgte godt, men det var serien Sønnavind, som kom i 2005, som gjorde Frid Ingulstad til Norges mest leste og solgte forfatter.

2003 var et merkeår også på annet vis. Det ble satset stort på nye serier; ikke mindre enn åtte serier så dagens lys, ved siden av de nitten seriene som allerede var å finne i butikkhyllene. De nye seriene solgte godt, og flere ble distribuert til lesere gjennom ukebladene. For eksempel ble Hannah av Laila Brenden utgitt i et førsteopplag på 225000 eksemplarer, og ble distribuert med Norsk Ukeblad. Skjebnespill av Inger Harriet Hegstad hadde et opplag på 236000 eksemplarer, og ble plastpakket med Allers. Førsteopplaget av Sønnavind var på 335000 eksemplarer, og første bok ble sendt ut sammen med Hjemmet.

I 2008 begynte enda et forlag å utgi serieromaner. Aller Media AS arrangerte en manuskonkurranse for å finne sin første forfatter, og Sverdkvinnens ætt av Lena Bakke ble deres første utgivelse. Forlaget har også relansert flere gamle serier, blant dem Morgan Kane som nå utgis med en mengde nytt bonusstoff til glede for nye og gamle lesere.

Stor variasjon

I skrivende stund utgis det et stort antall ulike serier, fordelt på forlagene Schibsted, Cappelen Damm og Aller Media AS. De fleste seriene kommer ut med seks utgivelser i året, men enkelte kommer ut hver måned og noen hver sjette uke. Og leserne er ikke en like homogen gruppe som det mange liker å tro: “Alle mulige mennesker leser serier. Vi vet om tenåringer og nittiåringer, vi kjenner arbeidsledige og siviløkonomer, vi vet om folk på Finnmarksvidda og i Oslo vest som leser norske serier. Så selv om de fleste leserne er voksne kvinner som bor i villa på et lite tettsted, får vi nå og da bevis på at vi har flere menn blant leserne enn vi tror, og at forskjellen på våre lesere er større enn likhetene. Vi regner med at en halv million nordmenn følger en eller flere serier, så det er opplagt en mangslungen gruppe”, sier Tomas Algard, nå sjef for underholdningsavdelingen i Cappelen Damm. Dette utsagnet støttes av Berit Veiset, sjefredaktør i Aller Media AS. «Våre lesere er menn og kvinner mellom tredve og sytti år», forteller hun.

“Handlingen i bøkene og stedet forfatteren kommer fra har nok noe å si for hvor det selges flest bøker av den enkelte serie. Og det er vel få som er så kvalitetsbevisste som nettopp romanserieleserne. Er ikke bøkene bra nok, får du ikke solgt dem!” sier Wenche Haugsand, forlagsdirektør i Schibsted.

Liv Almendingen

Leserne av serieromaner er også engasjerte, og deres engasjement betyr mye for forfatterne. “Det første jeg gjør hver morgen før en skriveøkt er å sjekke mailen min. I dag var det for eksempel en melding fra en leser som takket meg for at jeg skrev en så spennende serie. Slike tilbakemeldinger gjør godt i magen”, sier Liv Almendingen, forfatteren bak Sagaen om Sunniva.

Også Jane Mysen, som nå skriver på Flammedans, får mange tilbakemeldinger på sine bøker. “Det fineste noen har sagt til meg angående bøkene mine, er at de har gjort vedkommende til et bedre menneske. Så har jeg fått noen tilbakemeldinger fra folk med dysleksi som aldri har lest en bok i hele sitt liv, men som ved hjelp av bøkene mine har tatt de første famlende skritt i ordverdenen, for så å bli lesehester. Det betyr mye for meg å få tilbakemeldinger fra leserne. Det er inspirerende og gir meg glød til å fortsette. Jeg liker å bli kjent med leserne mine, og mange av dem er blitt gode venner. Og det er stort når budskapet i serien blir oppfattet. Som en leser skrev til meg: ‘Etter å ha lest Flammedans, føler jeg at jeg kjenner taterne’”, forteller Mysen.

Tematikken i serieromanene er i all hovedsak den samme som da Margit Sandemo satt og skrev Isfolket på sin stamkafé på Fagernes. Men erotikken er ikke like fremtredende. Det tidligere kravet om at det skulle være med minst en erotisk scene i hver eneste bok, eksisterer ikke lenger og i mange serier kan det gå flere bøker uten at det skildres noen aktivitet på dette området. Den tidligere betegnelsen “husmorporno” er dermed lite dekkende. Det er også begrepet “kiosklitteratur”. En svært liten del av serieromanene selges i dag i en kiosk, mens 60–70 prosent selges gjennom dagligvarebutikker. Salget foregår også via egne abonnement og i bokhandel.

Utgivelsesfrekvensen er endret siden åttitallet. “Men i hovedsak er det fortsatt historier om mennesker – mennesker på godt og vondt som vi følger gjennom mer eller mindre tøffe perioder i livet. Isfolket er en svært spesiell historie, som med sine 47 bøker ikke kan sammenlignes med noe som er lansert i ettertid. Hallbings Morgan Kane er egentlig på siden av den tradisjonelle romanserielitteraturen. Fellesnevneren her er vel egentlig bare Bladkompaniet og flere bøker om de samme personene”, sier Haugsand.

Algard er enig i at det ikke har vært store endringer i serieformatet siden åttitallet.

“Men mens Isfolket var en slektssaga som spant over mange generasjoner, er flere av dagens serier konsentrert om den samme hovedpersonen gjennom hele serien – akkurat som Morgan Kane. Til forskjell fra Kane er dagens serier mer bevisst på ikke å avslutte en historie i slutten av en bok, men holde på spenningen til neste og neste bok”, sier han.

Kikker man på opplagstallene og salgsvinnerne, er det særlig bonderomantikk fra 1800-tallet og dramatiske historier fra begynnelsen av 1900-tallet som virker å fenge leserne. ”Det kan ha sammenheng med at det er nært til nåtid, og med større romantisk fokus i forhold til hvordan vi levde på den tiden. Rett og slett at det er lett å personifisere og identifisere karakterene og miljøet man leser om”, mener Veiset.

Algard peker på at dette er perioder det er lett å gjøre research på. “For forfatterne er denne perioden god, siden den er godt dokumentert i foto og skriftlige kilder, mens det er vanskelig å finne kilder til historier fra enda flere århundrer bakover i tid. Nordmenn er romantikere, og de er fortsatt fiskere og bønder i sjel og hjerte, selv om de jobber med olje og IT”, sier Algard.

Hos Schibsted ser Haugsand at serier fra nåtiden fanger særlig de yngre leserne. “Det er imidlertid langt mellom de store suksessene for norske romanserier fra samtiden. Schibsted har utgitt to i løpet av de senere årene: Bergfoss og St. Hallvards hospital”, sier hun.

Det stilles høye krav til serieforfatterne når det kommer til det historiske, og det er vanlig at en stor del av arbeidstiden går med på å gjøre undersøkelser rundt tidsepoken og temaet man skriver om.

“Jeg tror at leserne tiltrekkes like mye av det historiske i serieromaner, som selve fortellingen. Man lærer noe samtidig som man får underholdende lesning”, sier Else Berit Kristiansen. Hun står bak I krig og kjærlighet, en serie med handling fra andre verdenskrig. Kristiansen forteller at det er viktig å være kildekritisk når man sanker informasjon. “I min research har jeg støtt på forskjellige versjoner av når ting skjedde. Da går jeg alltid til avisene. De er daterte og har skrevet om sakene umiddelbart etter at de skjedde”, sier Kristiansen.

Skrevet av Elin Brend Johansen
Serieromanforfatter og journalist

Nettressurser:
www.norskeserier.no
http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Norske-romanserier/
www.allerforlag.no