En fantastisk serie har kommet til veis ende, og vi sender en stor takk til Elisabeth Hammer for all lesegleden Skumringstid har gitt oss! ?

Kjære Elisabeth,

For et fyrverkeri av en serie Skumringstid er! Det har vært så spennende at jeg har lurt på om du har magiske evner selv, slik som vår kjære hovedperson Rakel. Hun oppdager at hun er litt annerledes enn andre, og det tror jeg du er også, for du trollbinder oss til å lese mer og mer og mer.

Du får det formelig til å gnistre av sidene når Rakel og lensmannen er i nærheten av hverandre, og jeg har nesten ikke klart å vente med å se hva som skjer på neste side. Det er som å være der og oppleve det selv. Når Rakel rir Blakka gjennom skogen, kjenner jeg vinden i håret. Når kuene rauter, trekker jeg inn fjøslukta. Når moren serverer ripssaft en strålende sommerdag, varmer solen også meg, og jeg koser meg med den syrlige smaken på tunga. Når faren og moren ser kjærlig på Rakel, føler jeg hvordan det er å høre til på gården. Og når Rakel hjelper lille Eilert, blir jeg varm inni meg av håp. For til tross for de mange farer som truer Rakel og alle de andre vi blir så glade i, er Skumringstid nemlig først og fremst en historie om håp. Med håp og kjærlighet – og en «dæsj» stahet og magi – er alt mulig!

Tusen takk, Elisabeth! Det er litt trist å ta farvel med Skumringstid, men jeg er så glad for at vi fortsetter med nye eventyr i Frostrose – og spesielt gleder jeg meg til leserne oppdager den lille overraskelsen vår litt ut i serien …

Stor klem fra Lisa, din redaktør