– Jeg ble til slutt lei av å høre på meg selv.

Hennes første møte med Svalbard var et sorgens kapittel. Men heldigvis skrev hun nye kapitler.

Tekst: Felicia Øystå, Svalbardposten

Vi møter forfatter Ellinor Rafaelsen på Fruene. Våken i blikket med en entusiasme som kan forveksles med forelskelse. Hun er tilbake på Svalbard.

–   Vet du, jeg har så mange opplevelser herfra, og selv om jeg ikke er religiøs, har tiden på Svalbard gjort meg sterkt troende, sier hun.

At hun har bodd her i flere år er lett å merke, hun nikker, smiler og sier hei til flere andre i kafeen. Nå vil 76-åringen fortelle hvordan det hele begynte.

Skattesmell

Første gang forfatteren reiste til Svalbard var i 1999, og bildet hun maler av starten på oppholdet er ikke pent.

–   Jeg hadde fått en skattesmell på grunn av en feil som regnskapsføreren gjorde. I prinsippet var jeg personlig konkurs, og tenkte jeg skulle dra til et avsides sted for å skrive, forteller hun.

Rafaelsen sier hun visste at skatten var lavere, og så for seg at det kunne hjelpe på situasjonen.

–   Jeg var så blakk, det var helt stusselig. Jeg flyttet til et hybelhus hvor jeg ikke trivdes. Så i stedet for å oppleve Svalbard, satt jeg ensom og deprimert og syntes syn på meg selv, sier hun og ler.

Hun forsøkte å gå på pub og kafe, men ble ikke kjent med noen.

–   I dag skjønner jeg jo hvorfor ingen ville snakke med meg, jeg så vel sur ut i all min elendighet. Men da jeg hadde vært her i noen måneder, skjedde det noe som snudde opp-ned på alt, beskriver hun.

–   Jeg ble til slutt lei av å høre på meg selv. Og om det var han der oppe eller hva som fikk meg til å snu om på hodet mitt, vet jeg ikke, sier hun og peker opp.

Seiltur

Ellinor gikk på puben en kveld, full av nytt mot. Der traff hun fire gutter som inviterte henne med på tur.

–   Det var fire gutter som hadde seilt hit med en Colin Archer, og de lurte på om jeg ville bli med neste dag. De ba meg ta med sovepose og varme klær. Den natten sov jeg på dekk, og opplevde noe av det vakreste jeg har sett. Denne opplevelsen snudde alt og endret mitt syn på Svalbard, forteller Rafaelsen.

For dem som ikke kjenner merittene til Ellinor Rafaelsen, er det mye å summere opp. Totalt er Ellinor Rafaelsens bøker trykket i rundt 7 millioner eksemplarer. Hun har forfattet intet mindre enn rundt 170 bøker. Og selv har hun mistet tellingen.

–  Det er mellom 160 og 170 et sted. Jeg jobbet som frilanser for ukeblader, før jeg fikk en avtale med Gyldendal om å skrive fem bøker av typen underholdningsromaner. Etter dette skrev jeg en serie på 15 bøker for ungdom, nemlig Katja-serien.

Etter bøkene for Gyldendal fikk hun en avtale med Cappelen Damm.­­

Hun forteller at hun ønsker å skildre hverdagsmennesker som vi alle kan kjenne oss igjen i. Bøkene tar leseren med til eksotiske land, men felles for historiene er menneskelige følelser og adferd, som hun fletter inn i handlingen. Hun sier det har vært viktig for henne å alltid ha en norsk hovedperson.

–   Hovedpersonen er alltid norsk, og ender opp med å reise ut i verden. I Katja-serien var hun datter av en utenrikskorrespondent. Inspirasjonen kommer fra eget liv, jeg elsker å reise, sier hun og smiler.

Svalbard kirke

Etter at Rafaelsen bodde på Svalbard i et år, i 1999, bestemte hun seg for å komme tilbake.

–   Jeg kom tilbake i 2006 og ble i seks år. Serien «Polarnetter» finner sted på Svalbard. Handlingen finner sted rundt driften til Store Norske, og selv om personene i boka er fiktive, er alt annet reelt. Å skrive bøkene ga meg mye kunnskap om Svalbard, fordi alt må være korrekt. Og noen ganger måtte forlaget minne meg på at jeg skriver romaner, ikke dokumentarer, sier hun.

Hun har også skrevet en serie med 20 bøker kalt «Amulettens kraft», «Nordlysets døtre» på 12 bøker, og «Veien hjem» på 33 bøker. Listen over bøker er lang. Hun har beveget seg i tid, og tidsrammen spenner seg fra vikingtiden, nå er hun på 50-tallet.

–   Noen har omtalt bøkene dine som smusslitteratur?

–   Ja, eller husmorporno, sier hun og ler. Det tar jeg med knusende ro. Jeg vet hvor mye arbeid som ligger i research for å få det tidskorrekt, og det at jeg skriver om følelser mellom mennesker, er helt naturlig for meg. Det er mindre smuss i mine bøker enn mye annet som vises på skjermen i dag, sier hun.

Hun forteller at kirken på Svalbard er et spesielt sted for henne.

–   Dit går jeg for å få ro, jeg elsker kirkerommet, og i tillegg er det en samlingsplass oog fungerer mer som en type sjømannskirke enn en vanlig. En gang jeg var der, hørte jeg en stemme bak meg. – Jøss, er det ikke Rafaelsen? Mannen fortalte at det var min skyld at han var på Svalbard, han hadde blitt inspirert av «Polarnetter», sier hun.

Enveisbillett

Forlaget Cappelen Damm har blant annet beskrevet Ellinor Rafaelsen slik: «Hun liker å møte nye mennesker, gjerne fra forskjellige land og kulturer. Hun elsker vakker natur og er opptatt av å ta vare på alt som lever – fra en liten maur til de større, utrydningstruede artene.»

Hun vet ikke hvor lenge hun skal være i Longyearbyen i denne runden. Planen var å skrive, men en betennelse i en finger gjorde at hun må bruke tiden på andre ting.

–   Jeg har kjøpt enveisbillett, så vet ikke når jeg reiser tilbake til Drøbak. Nå har jeg også tre barnebarn, og ett gudbarn, så jeg savner jo dem. Jeg har satt av omtrent fire uker.

–   Du går ikke tom for ideer innimellom?

–   Nei, ideene får jeg så lenge det finnes mennesker og steder å reise. Det er mer enn nok å ta av, avslutter forfatter Ellinor Rafaelsen.