Det handler om sterke kvinner og dramatiske hendelser, om kjærlighet og mystikk. Serieromanene har for lengst inntatt posisjonen som Norges mestselgende sjanger. Elin Brend Johansen, forfatteren bak Alvestad, har tatt et dypdykk ned i sjangeren og skrevet en spennende og lesverdig artikkel om serieromanens historie i Norge. Artikkelen har tidligere stått på trykk i Tidsskriftet Biblioteket (4/2010). Vi har allerede publisert første, andre og tredje del av artikkelen, og her kommer fjerde og siste del. God lesning!

Disiplin og debatt

Det er ikke noe å si på rekrutteringen av nye forfattere til sjangeren. Cappelen Damm mottar årlig et par hundre manusforslag til nye serier, men bare noen få av disse kommer gjennom nåløyet. I snitt utgir Schibsted og Cappelen Damm mellom to til fire nye talenter hvert år, avhengig av markedssituasjonen. Det arrangeres også tidvis konkurranser, hvor vinneren får kontrakt og utgivelse av egen serie. Aller Media AS satser også videre på serier og har sikret seg flere forfattere i sin stall.

Den gode historien står sentralt i forlagenes jakt på den neste suksess-serien, men det er også viktig at forfatteren er utholdende og kan jobbe disiplinert. Det nytter ikke å få skrivesperre når leserne går og venter i spenning på de neste bøkene i sin favorittserie. Natalie Normann, som skriver romanserien Ildfuglen under pseudonymet Hanna Sandvik, mener at det å skrive serier representerer en helt annen måte å arbeide på enn når man skriver andre bøker. “Jeg hadde skrevet barnebøker og krimbøker før jeg begynte på Ildfuglen, men det er et helt annet og høyere tempo innenfor seriekonseptet. Det var vanskelig i begynnelsen, men nå skriver jeg en bok på litt over en måned. Den første boken i Ildfuglen brukte jeg et år på, den siste cirka fem uker fra begynnelse til siste språkvask, så alt kan med andre ord læres. Det er en oppfattelse av at det å skrive en bok må være inspirert, det vil si at man begynner på side én med en vag idé, og så utvikler historien seg “av seg selv”. Det har jeg prøvd, og det fungerer ikke for meg. Seriebøker må planlegges og gjennomtenkes før man begynner å sette ord på papiret. Jo mer research du har før du begynner, jo bedre er det, og en bra synopsis er halve jobben. Alt dette er mer disiplin enn inspirasjon. Inspirasjonen kommer gjennom forberedelsene og selve skrivingen”, sier serieromanforfatter Natalie Normann.

Trine Angelsen, som har skrevet flere av de store suksess-seriene de siste årene, mener at det å skrive serieromaner er en livsstil. “Jeg tenker historie hele tiden og uansett hva jeg holder på med. Men det beste av alt er alle de fantastiske tilbakemeldingene fra leserne. Det veier opp for at jeg ikke har hatt ferie på over åtte år”, sier hun.

Eksport til Polen

Serieromaner er et særnorsk fenomen, men flere av seriene her hjemme oversettes og utgis i for eksempel Polen. Haugsand, Veiset og Algard peker på følelser som en av de viktigste årsakene til sjangerens popularitet. ”Serielitteratur er nært, varmt og spennende og er med å skape eventyr i hverdagen for leserne”, mener Veiset. Haugsand utdyper: “Romanseriene treffer følelser og gjenkjennelse, det er ofte historiske beretninger på bakgrunn av nøye research – som en historiebok, og det er noe å drømme seg bort i fra en kanskje kjedelig hverdag. Alt dette gjør det til noe å glede seg til: Om noen uker får du vite mer om disse personene som du etter hvert er blitt så godt kjent med og glad i”, sier hun. Algard peker på at seriene fyller et behov for kos og avkobling. ”Gode hovedpersoner blir som venner av leseren – og gode venner vil man jo gjerne møte om og om igjen. I dag får mennesker sine behov – enten de er basale eller konstruerte – tilfredsstilt momentant. Forfatterne som skriver serier gir folk noe å lengte etter og glede seg til. Det fins et undervurdert behov for lengsel, som våre bøker kan fylle”, sier han.

Samfunnets utvikling har også noe å si for populariteten, mener serieromanforfatter Inger Lise Lyngmo. “I en serieroman får man kjærlighet, intriger og action, altså flere former for spenning i en liten og lett bok, uten å måtte pløye seg gjennom flere hundre sider først. Og det tror jeg har noe med vår travle hverdag å gjøre; alt skal helst gå unna i hundre, men fylle alle behov for underholdning. Og så kan serieromanen leses hvor som helst: på bussen, flyet, badestranden eller på senga”, mener Lyngmo.

Konstant kritikk

Kritikken mot underholdningsromanene har holdt seg temmelig konstant siden Sundt skrev sine bøker på 1800-tallet. “Vi serieforfattere blir gjerne sett på som annenrangs forfattere; vi stiller nederst i forfatterhierarkiet. Hvorfor er det da så mange som leser bøkene? Hvorfor er det denne sjangeren det blir solgt mest av? Kan svaret være så enkelt som at sjangeren favner det brede lag av befolkningen? […] En roman blir ikke bedre om den er innbundet i stive permer; det er innholdet og evnen til å formidle som er avgjørende for om den er lesverdig, og at folk har lyst til å kjøpe den”, mener Bente Graanas Sandberg, som står bak serien Gabriels Hus.

Det er kun Willy Ustad av serieforfatterne som er medlem av Forfatterforeningen i dag. Journalistene som intervjuer serieforfatterne, er stort sett alltid opptatt av hva den enkelte serieromanforfatter tenker om det.

Normann synes hele diskusjonen om medlemskap i Forfatterforeningen er vrøvlete: “Den bidrar ikke akkurat til stor tillit til foreningen. En gang i tiden var ikke krimforfattere ‘ordentlige’ forfattere heller, så det koker ned til hva ‘man’ definerer som god litteratur til enhver tid. Det er et motenykke, etter min oppfatning. Som krimforfatter ville jeg sikkert blitt godtatt, men altså ikke som serieforfatter. Det innebærer jo at jeg får en følelse av at jeg bør skjule at jeg er serieforfatter – det er ikke ‘fint’ nok. Det er direkte latterlig, og at de ikke ser det, sier mer om Forfatterforeningen enn om serieforfatternes bøker”, sier Normann.

Aud Midtsund, som skriver Karoline, mener at lesergleden serieromanene skaper ikke må undervurderes, og at serieromanene også bidrar til å formidle viktige deler av vår historie og kulturarv. “I tillegg er det enkelt å skaffe seg bøkene, da de blir distribuert gjennom kiosker og butikker. Mange har ‘bibliotekskrekk’, og mange steder i vårt langstrakte land finnes det ikke en bokhandel. Men når boken befinner seg i hyllen i butikken du frekventerer daglig, blir den lettere tilgjengelig. Og da tenker jeg ikke bare på det språklige og innholdsmessige, men den fysiske tilgjengeligheten”, sier hun.

Både Wenche Haugsand, Berit Veiset og Tomas Algard er skjønt enige om at fremtiden for norske serieromaner ser lys ut, og at leserne alltid vil trakte etter de gode historiene som tillater dem å drømme seg bort fra hverdagen. ”Så lenge publikum er leseglade og opptatt av god historiefortelling vil det være ønske om de gode og lange formatene”, sier Veiset og Algard legger til: “Norske serier er tradisjonslitteratur, og tradisjon kan ikke bli for gammelt. Norske serier er ikke avhengige av den moderne tid – tvert imot. Jo mer moderne tiden blir, desto mer trenger vi et anker i fortiden. Den gode fortelling har alltid en lys framtid. Dessuten er tempoet i vårt samfunn så oppskrudd at menneskets kropp og sjel ikke henger med – våre historier fra gamle dager er drømmer”, sier han.

Skrevet av Elin Brend Johansen
Serieromanforfatter og journalist

Nettressurser:
www.norskeserier.no
http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Norske-romanserier/
www.allerforlag.no